Helt på randen

Dagblad-lesernes kåring av verdens beste roman ligger nå forfatteren Ayn Rand på tredjeplass. Men hvem er Ayn Rand?

Født i Russland som Alice Rosenbaum, kom hun i 1924 til USA. På veien oppkalte hun seg selv etter sin skrivemaskin, en Rand Remington. Hennes første bok, «The Fountainhead», ble refusert på tolv forlag, før den til slutt ble utgitt i 1943. Boka ble grundig slaktet av anmelderne, så ble den en salgssensasjon. I disse dager er Ayn Rands bøker verdens mestselgende ideologiske skrifter, nest etter Bibelen og Koranen.

  • Ayn Rands ideologi er en kompromiss- og humørløs blanding av frimarkedsøkonomien til Adam Smith og overmennesketeoriene til Nietzsche. Den er like uspiselig som Henrik Ibsen på hans verste i «En folkefiende» og er maskinskrevet med betraktelig mindre litterært talent.
  • Ta handlingen i «Fountainhead»: Den høye, sterke, geniale arkitekten sliter som slave inntil han, sånn omtrent på side 200, bryter seg løs og voldtar den kvinnelige hovedpersonen i en natt med het overmenneskesex. Siden arbeider han noen hundre sider monomant for sine arkitektvisjoner, før han sprenger sitt store mesterverk i lufta fordi noen byråkratiske undermennesker har våget å foreta noen mindre forandringer. Deretter gifter han seg med sitt lykkelig forelskede voldtektsoffer. Det er sannelig vakkert.
  • Ayn Rand sto i samme forhold til kapitalismen som Børre Knudsen til kristendommen: konsekvent til det umenneskelig absurde, med fanatikerens brennende overbevisning om å besitte Sannheten. At hun kalte sin private filosofi for «Objektivismen», sine tilhengere for sine «barn», og bare lot seg intervjues av mennesker som delte hennes syn, hører bare med.
  • Et paradoks med Ayn Rand-kultusen er at et livsverk som så uhemmet dyrker de utvalgte «Genier» får en så stor tilhengerskare blant mer kvisete normalvarianter. Om det aldri bekymret Ayn Rand, burde det jo bekymre hennes tilhengere. Men å hakke på Ayn Rands tilhengere er som å slå masochister: det bekrefter bare deres livssyn.

Hos Ayn Rand er troen på overmenneskenes simple plikt til å ta seg til rette rørt sammen med en kompakt forakt for den gemene hop til en pinlig graut av floskler og svulst. Det smaker like ille som det lukter, og er kort sagt den typen normbrytende ukorrekt konsekvens tenåringer kan elske.