Anmeldelse: «And just like that», den nye «Sex og singelliv»-serien

Helt på trynet

Ikke er de single, og ikke har de noe særlig sex. Ikke rart serieskaperne måtte bytte navn på serien.

COMEBACK: 17 år etter at «Sex and the City» tok slutt, er Carrie, Miranda, Charlotte og Samantha tilbake på skjermen. Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Det begynner på verst tenkelige vis. Med en corona-vits. Carrie, Miranda og Charlotte står og venter på bordet sitt på en restaurant:

«Husker dere da vi måtte stå nesten to meter fra hverandre?» sier Carrie.

«Jeg savner det».

Nå kunne selvfølgelig ikke serieskaperne av «And just like that» vite at Omikron skulle dukke opp og sende oss alle tilbake til hjemmekontoret. Den meningsløse vitsen er likevel illustrerende for hvor fjernt denne serien er fra all tidsånd og kulturell fingerspissgefühl.

And just like that

Humor/drama

Tidspunkt: Premiere 10. desember
Orginaltittel: HBO

«Ikke er de single og ikke har de sex»
Se alle anmeldelser

Men først, la oss spole tiden tilbake. Til 1998. På den tiden var HBO en amerikansk betalkanal man måtte punge ut (ganske mye) for. HBO var reklamefri, levde ikke av annonsører, noe som gjorde det mulig å ha mer sex, mer vold og mer banning. Da de lanserte «Sex og singelliv» snakket Carrie, Miranda, Charlotte og Samantha om alt man hadde holdt kjeft om tidligere - og litt til. Det ble en slags åpenhetsrevolusjon, en sexpratrevolusjon, en one-night-stands-på-tv-uten-slutshaming-revolusjon. «Sex og singelliv» hadde selvfølgelig sine skylapper, sine feil og sine mangler, men den var strålende skrevet, nyskapende, livsbejaende og viktig.

Og sørget sannsynligvis for en eksplosjon i vibrator-salget.

Men det var altså da.

Når jeg blir 55

Nå har Carrie, Miranda og Charlotte blitt 55, og de kan ikke slutte å snakke om det. At de er gamle, altså, at de har grått hår, at de «ikke er de samme som de en gang var». Carrie prøver å være ung og hip, hun har Instagram-konto, er med på en podkast og har plutselig begynt å spise pommes frites. Miranda har blitt woke, hun har bestemt seg for «å slutte å være en del av problemet» og skal begynne å studere igjen. I tillegg har hun muligens utviklet et alkoholproblem. Mens Charlotte nekter å akseptere at datteren ikke vil gå i blomstrete Oscar de la Renta-kjole på skolekonsert.

Og Samantha? Nei, Samantha er slett ikke død, som det ettertrykkelig slås fast i andre scene. Hun er i London.

Sliter

Det er allerede der, i andre scene, at jeg begynner å lure. Var de alltid så dårlige skuespillere? Var dialogen alltid så klein? Hadde Carrie alltid denne liksomfrekke kommentaren på lur, den som nå faller som et egg mot et steingulv? Og stappet de alltid plottrådene opp i fjeset på seeren som om det var en bløtkakesketsj på et sirkus?

Det er åpenbart at kvinnene sliter med å manøvrere seg gjennom 2021. Hvem er de nå, nå som de er 55? Hvordan skal de forholde seg til alder, identitetspolitikk og kjønn i bevegelse? Carrie, som alltid var åpen om alt seksuelt, klarer plutselig ikke å snakke om onani under en podkastinnspilling. Miranda går umiddelbart på en woke-smell i møte med sin nye universitetsprofessor og Charlotte, nei la oss bare forbigå Charlotte i stillhet.

Serieskaperne har tilsynelatende tatt kritikken om at «Sex og singelliv» var et mangfoldsløst og klorhvitt middelklasseunivers til hjertet. Men er det de holder på med nå noe bedre, egentlig? Når annenhver samtale handler om hvordan man skal manøvrere i dagens kulturelle klima, når annenhver setning skriker «Se! Se på oss! Vi har fulgt med på debatten!».

Funker ikke

Skal dette opplyse oss? I så fall, hvordan? Parodierer de kanskje sin egen serie? I så fall hvorfor? Forsøker de å skape et univers der vi, som så på «Sex og singelliv» i gamle dager, liksom skal kjenne oss igjen i den alderdomsmessige og kulturelle forvirringen som trekløveret utviser? Umulig å si. Det eneste jeg kan slå fast er at hva enn de nå forsøker seg på, så funker det ikke.

Plottvist

På slutten av første episode skjer det en plottvist som gjør at serien går inn i et nytt, og mer lovende, spor. Samtidig skaper karakterer som den munnrappe podkastverten Che ny dynamikk i gruppa. Det tar seg med andre ord opp. Men det er for seint. Hvis alle trådene som ble kastet ut i første episode skal rulles opp, er det uunngåelig at serien kommer til å tralte tilbake i pinlige spor.

Men det er ikke det verste. Det verste er at jeg likevel kommer til å sette meg ned og lide meg gjennom alle episodene. Slik jeg i sin tid led meg gjennom de to horrible «Sex og singelliv»-filmene.

Hvorfor? Svaret er enkelt: En gang hekta, alltid hekta.

Denne anmeldelsen er basert på de to første episodene.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer