Det begynner på verst tenkelige vis. Med en corona-vits. Carrie, Miranda og Charlotte står og venter på bordet sitt på en restaurant:
«Husker dere da vi måtte stå nesten to meter fra hverandre?» sier Carrie.
«Jeg savner det».
Nå kunne selvfølgelig ikke serieskaperne av «And just like that» vite at Omikron skulle dukke opp og sende oss alle tilbake til hjemmekontoret. Den meningsløse vitsen er likevel illustrerende for hvor fjernt denne serien er fra all tidsånd og kulturell fingerspissgefühl.
Men først, la oss spole tiden tilbake. Til 1998. På den tiden var HBO en amerikansk betalkanal man måtte punge ut (ganske mye) for. HBO var reklamefri, levde ikke av annonsører, noe som gjorde det mulig å ha mer sex, mer vold og mer banning. Da de lanserte «Sex og singelliv» snakket Carrie, Miranda, Charlotte og Samantha om alt man hadde holdt kjeft om tidligere - og litt til. Det ble en slags åpenhetsrevolusjon, en sexpratrevolusjon, en one-night-stands-på-tv-uten-slutshaming-revolusjon. «Sex og singelliv» hadde selvfølgelig sine skylapper, sine feil og sine mangler, men den var strålende skrevet, nyskapende, livsbejaende og viktig.
For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn
Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.
Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.
Gå til innlogging medVi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger
