Helt poengløst

«Twin Town» forteller om et par gyselige brødres berserkergang i Swansea, Wales. Den hengir seg til den typen ironisk «morovold» som kan bli så gjespende trendy. Mest til å spy av, egentlig.

FILM: Twin Town Regi: Kevin Allen

Av dikteren Dylan Thomas fikk Swansea merkelappen «ambisjonenes kirkegård». Muligens vil filmen si noe om det stusselige, håpløse liv i denne typen kriserammede, britiske byer. Regissørens altoppslukende forelskelse i sine absurde innfall lar oss sitte igjen med lite annet enn en parademarsj av dum råskap.

Kevin Allens egen ambisjon er tydelig å ri på suksessbølgen etter «Trainspotting». Danny Boyle, som laget sistnevnte, er ellers en av bakmennene. Men Allen mangler et sikkert grep om fortellingen og en holdning til hva han nå vil ha fram. Så selv om han opplagt har et talent for svart humor, forfaller «Twin Town» til kynisme og menneskeforakt.

Persongalleriet består av nevnte brødre, dumme og amoralske, deres begredelige familie, en sleip, ond og dum forretningsmann brødrene ligger på hjul etter, et par teite, korrupte og onde politimenn og ellers noen tilsvarende smådjevlerø- forhåpentlig er virkelighetens Swansea bedre forspent. Dialogen er høyst enkel, med ordet «fuck» som en behendig gjenganger. Dyr og mennesker får gjennomgå på det blodigste i tur og orden, og en hengescene på slutten er spesielt bestialsk. Som å filmatisere Vålerenga-klanens tvilsomme kamprop «øl og vold og skamslåtte bønder».