Anmeldelse: Motorpsycho: «Kingdom of Oblivion»

Helt psycho

Motorpsycho turer fram som et vilt progrockmonster.

DOBBELTAKTUELLE: Motorpsycho er ikke som andre band, sjøl om de likner litt av og til. I morgen kan de få Spellemannpris i rockeklassen, og samme dag lanseres deres nye album «Kingdom of Oblivion». Fra venstre Bent Sæther, Tomas Järmyr og Hans Magnus Ryan. Foto: Terje Visnes
DOBBELTAKTUELLE: Motorpsycho er ikke som andre band, sjøl om de likner litt av og til. I morgen kan de få Spellemannpris i rockeklassen, og samme dag lanseres deres nye album «Kingdom of Oblivion». Fra venstre Bent Sæther, Tomas Järmyr og Hans Magnus Ryan. Foto: Terje Visnes Vis mer
Publisert

«Kingdom of Oblivion»

Motorpsycho

Rock

Utgitt: 2021
Plateselskap: Rune Grammofon / Grappa / Musikkoperatørene

«Kongene av Oblivion.»
Se alle anmeldelser

ALBUM: 30 år etter albumdebuten «Lobotomizer» er Motorpsycho mer produktive enn de har vært noen gang. Bare åtte måneder etter mesterverket «The All Is One», som avsluttet den såkalte «Gullvåg-trilogien» (alle har malerier av Håkon Gullvåg på coveret) og 15 måneder etter det særs vellykte samarbeidet med Ole Paus, «Så nær, så nær», er de her igjen. Dobbeltalbumet med den King Crimson-aktige tittelen «Kingdom of Oblivion», med et cover malt av Sverre Malling, lanseres samme dag som gruppa kan få Spellemannprisen i rockeklassen.

32 år

Bent Sæther (vokal/bass/gitarer/keyboards/perk./produsent) og Hans Magnus «Snah» Ryan (gitarer/keyboards/vokal) har holdt Motorpsycho-skuta flytende med en ofte uforutsigbar kurs siden 1989, mens svenske Tomas Järmyr (trommer/perk./el-piano) har hengt med siden desember 2016. På de siste platene har også en annen svenske, Reine Fiske fra bandet Dungen, vært et slags assosiert medlem av klanen på diverse gitarer.

«Psychonauts»

Motorpsycho fikk sin rettmessige plass i Rockheim Hall Of Fame i 2016. Gjennom sine 32 år har bandet oppnådd en helt unik posisjon, og ikke bare i Norge. I store deler av Europa følges de av «psychonauts» som vet å sette pris på bandets mange musikalske «påfunn». De har ikke noe ønske om å være et oldies-band, og forutsigbare kan de ikke beskyldes for å være.

Frankrike-Trondheim

Som de to siste platene de har vært involvert i er også mesteparten av «Kingdom of Oblivion» spilt inn i Frankrike før pandemien, men bandet mente at låtene ikke passet inn på «The All Is One» - som for øvrig er lang nok med sine 85 minutter! Tanken var å lage et reint hardrockalbum denne gang, infisert med noen uunngåelige riff fra «Toni Iommi-skolen». Det er mye av det her, men også mye mer, etter at låtene ble utvidet og finjustert hjemme i Trondheim.

Yes-inspirert

Albumet åpner deilig basstungt med det psykedeliske progrockutbruddet «The Waning Pt. 1 & 2» som glir over i et krafig «etterskjelv» i form av den gyngende, gitartunge og Yes-aktige tittellåten. Festen er definitivt i gang.

Men Motorpsycho er ikke seg sjøl om de ikke kommer med en overraskelse eller to. Bandet har gjenoppdaget fascinasjonen for britisk folkrock. «Lady May» er et fint pusterom i den retningen, med fin harmonisang (!), før intense, ni minutter lange «The United Debased» gir enda kraftigere assosiasjoner til et Yes på sitt mest fengende og «kommersielle», med et voldsomt driv og mye heftig gitarspill. Om Sæthers vokal var et svakt punkt i bandets «barndom», tør jeg påstå at han aldri har sunget bedre og mer variert enn her.

Monster

Med en nesten hviskende «The Watcher» dras tempoet helt ned i fem minutter. Låten, hentet fra filmmusikk bandet har laget (kalt «The Crimson Eye»), finner kanskje ikke helt sin naturlige plass i dette selskapet. Det er også den eneste som ikke er skrevet av Sæther, og har sin funksjon som en gest til låtskriveren, avdøde Ian Kilmister (Lemmy) fra Hawkwind-tida på 70-tallet.

«Dreamkiller» fortsetter tilsynelatende i samme spor, men så utvikler den seg til nok et monster av en låt, tung som bly. Instrumentalen «Atet» blir også et litt drømmende mellomspill, før bandet finner seg sjøl igjen i den episke psykedelia-øvelsen «At Empire's End» - etter nok en forsiktig start med akustisk gitar. «The Hunt» er et nytt nikk til britisk folkrock a la Incredible String Band, Pentangle og Steeleye Span anno 60-/70-tallet.

Albuer seg fram

«After the Fair» er et akustisk mellomspill, før heftige, elleve minutter lange «The Transmutation of Cosmoctopus Lurker» albuer seg fram. «I am a traveller of time and space», synger Sæther over et usedvanlig hissig komp i en låt som ellers er gjerrig på ordene. For innvidde er dette det sporet som er nærmest Steamdome-tilnærmingen på forrige album. Avsluttende «Cormorant» er en myk instrumental som stemningsmessig sender tankene i retning «Man of The World» med Peter Greens Fleetwood Mac.

Stor fallhøyde

Motorpsycho har vært uvanlig produktive de siste åra. Kan det bli for mye? Klarer de å holde på interessen?

Svarene er henholdsvis nei og ja. Siden Spellemann-nominerte «The All Is One» også er noe av det aller beste de har gjort, var fallhøyden stor. Men de holder toget stødig på skinnene. Her finner du elleve spor som holder meget god Motorpsycho-standard pluss en halvhjertet «utfordrer». Det lukter ny Spellemann-nominasjon.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer