Helt Texas, litt Norge

«Vernon God Little» er en sensasjonell debutroman om vår mediealders sensasjonshysteri.

DBC Pierre er kanskje den mest kontroversielle vinneren av Booker-prisen noensinne. Anmelder Tore Rem opplever forfatteren som en litteraturens Michael Moore, med et språk som kunne vært hentet fra en Tarantino-film.

BOK: Den meksikansk-australske briten Peter Finlay, med forfatternavnet DBC Pierre, har skrevet vinneren av årets Man Booker-pris, den største litterære utmerkelsen for engelskspråklig litteratur fra samveldelandene og Irland.

Som tidligere narkoman og svindler kan Finlay skilte med en særlig attraktiv forfattermyte. Men debutromanen «Vernon God Little» klarer å overskygge forfatterens biografi.

DET BEGYNNER MED JESUS.

Nærmere bestemt med Vernons beste venn, meksikaneren Jesus Navarro.

Jesus har lidd nok. En vakker skoledag dreper han sine verste mobbere, hele 16 av dem. Før han skyter seg selv, iført silketruse. Martirio, Texas' «grillsaushovedstad», går inn i en unntakstilstand, inntil normaliteten erklæres gjeninnført på vår vei ut av boka, i romanens siste setning. Det normale har marginal status i DBC Pierres univers.

Det er altså Jesus som har skylda. I alle fall ifølge den 15-årige Vernon, romanens forteller. Men Vernon vikles uunngåelig inn i saken, i et absurd juridisk og mediemessig handlingsforløp som like gjerne kunne foregått i Slottet. Bare at byråkratene er byttet ut med TV-journalister, forretningsmenn og advokater.

I EN SLIK KONTEKST

kan Vernon vanskelig bebreides for sin skjebnetro. Han er fanget i et TV-land hvor alt er kommersialisert og gjennommediert, hvor sannhet og virkelighet sliter med å gjøre seg gjeldende.

Og Dirty But Clean Pierre lar skjebnen finne mange skikkelser i denne romanen, blant annet som altomsluttende bakgrunnsmusikk. Som når Vernon, i sin første natt i fengsel, akkompagneres av «I beg your pardon, I never promised you a rose garden».

For Vernon blir slike påtvungne banaliteter «skjebnesanger». Der det er hjernerom, er det som kjent hukommelse, særlig i de skjellsettende øyeblikk av våre liv. Marcel Proust møter Nashville.

VERNON VOKSER OPP

i et tungt kvinnefellesskap, hvor mor Doris, ifølge sønnen, har valgt Pam som bestevenninne fordi hun er den eneste som veier mer enn henne. Samtalene kretser uavvendelig rundt stamstedet Bar-B-Chew Barn, samt et utall fedonske dietter. Vernon søker etter muligheter for å skape orden i en tilværelse av overveldende dysfunksjonalitet. Musaken bidrar til å gi struktur til guttens livsfortelling, samt komisk piff til romanens handling. Men først og fremst setter han sin lit til TV-mediet.

VERNONS FORTELLERSTEMME

tar tak fra første setning, i all sin mulige upålitelighet. Gjennom et blikk som leser bokstavelig, og som nekter å forholde seg til etikette, avsløres voksenverdenens konvensjoner. Vernons særskilte språkkompetanse formidles gjennom uortodoks staving og bred texansk «twang». Dialog, og bannskap, er av tarantinosk merke. Pubertaleren Vernon har hang-ups på truser, joggesko og avføring.

Har du begynt lesningen, vil du neppe se deg tilbake. Mot slutten tar det velkonstruerte plottet slikt tak at man nærmer seg vertigo. Men vær advart: dette er en ytterst ekskrementell roman. Shit happens!

OM PIERRES RETORISKE

kreativitet trekker oppmerksomhet mot seg selv, og bringer leseren inn i et univers som savner paralleller utenfor teksten, søker romanen også i motsatt retning, mot en forankring i amerikansk virkelighet. Skolemassakren kan godt være Columbine High. Showet i rettssalen minner om O.J. Simpson-saken.

Slik kan DBC Pierre framstå som skjønnlitteraturens svar på Michael Moore. Og det er vanskelig ikke å le når ens verste fordommer blir bekreftet. Søker boka å bli lett underholdning for europeere, er dens prosjekt likevel ikke særlig imponerende, om enn glimrende gjennomført. Men «Vernon God Little» har potensial til å bli mer enn eventyrroman og eksotisme, til å handle om oss, som deltakere i et samfunn hvor medier, juss og pengemakt kanskje også spiller stadig større roller.

All verden er et TV-show. Begynner man for eksempel der, er alt som skjer i denne romanen styrt av en uomtvistelig, og etter hvert ikke helt ukjent, logikk. TV-slasken Eulalio Ledesma regisserer virkeligheten til å passe egen lommebok. Mottoet er: «Nobody wins if the story dies». Når kalifornierne får sin egen skolemassakre, må texanerne skjerpe seg for å møte konkurransen. Outrert, ja. Det hører til sjangeren - som likevel søker en form for gjenkjennelse.

LESEREN GARANTERES

en fartsfylt reise i fargerikt selskap. Vernon Gregory Little framstår som en oppdatert utgave av J.D. Salingers Holden Caulfield fra romanen «Catcher in the Rye», og slik fungerer boka utmerket som underfundig oppvekstroman, med kultpotensial. Men romanen er likevel sterkest i sitt satiriske engasjement. Årets Booker-vinner skildrer en verden hvor dødsstraff er blitt ypperlig virkelighetsfjernsyn. Og hvor småbyen Martirio opplever en økonomisk opptur som følge av sin tragedie. Individet er blitt lite - markedet stort.

«Vernon God Little» er neppe sponset av turistmyndighetene i Bushs hjemstat. Antakelig fører den skitne, men rene Pierre deg lenger unna den oljeglatte glamouren i såpeserien «Dallas» enn du noen gang trodde du ville komme. Har du overføringsevne, vil du kanskje endatil kunne tenke at Texas, det er Norge det.

<B>FARTSFYLT: </B> Bookerpris-vinneren DBC Pierre alias Peter Finlay har en oppsiktsvekkende bakgrunn. Romanen hans er minst like oppsiktsvekkende, mener vår anmelder.