STØ KURS: Regjeringen la nylig fram «Perspektivmeldingen» med prognoser for hvordan norsk økonomi vil se ut i 2060. Den inneholder en rekke merkelige antakelser. Foto: Berit Roald / NTB Scanpix
STØ KURS: Regjeringen la nylig fram «Perspektivmeldingen» med prognoser for hvordan norsk økonomi vil se ut i 2060. Den inneholder en rekke merkelige antakelser. Foto: Berit Roald / NTB ScanpixVis mer

Helt til nesetippen

Det er ikke mange åpne, langsiktige perspektiver å finne i regjeringens Perspektivmelding.

(Dagbladet:) - Ja, vi kan spøke og le vi i Finansdepartementet også, klukket finansminister Sigbjørn Johnsen da han sammen med Jens Stoltenberg la fram regjeringens Perspektivmelding for litt over en uke siden. Stoltenberg hadde, pedagogisk som han er, tatt med et 70-tallsbilde av den unge Johnsen, med tidsriktig Elvis-sveis, for å vise hvor lange perspektiver det er snakk om her. Sååå lenge siden er det Sigbjørn rocka rundt på Hedmarken, liiike langt skal vi skue inn i framtida.

Men det er ingenting særlig rocka eller lystig ved Perspektivmeldinga som ser for seg Norge i 2060. Den er laget av grådresser, for grådresser, og inneholder tabeller og utlegninger av «langsiktige utfordringer og valgmuligheter for norsk økonomi». Den legges fram hvert fjerde år, og refrenget har vært noenlunde det samme de siste 10- 15 åra - uavhengig av hvem som har vært i regjering: Vi jobber for lite, vi blir for gamle, velferdsstaten er ikke bærekraftig, og oljepenga tar snart slutt.

Framlegginga av Perspektivmeldinga munner derfor alltid ut i det samme: Alvorlige menn intervjuer andre alvorlige menn om hvor alvorlig det ser ut. Det går runden i nyhetssendingene og på Dagsnytt 18. Alle nikker til hverandre, med sammenknepne øyenbryn og nedovermunn, og det er rungende, øredøvende konsensus. Og så skriver Dagens Næringsliv en leder der de hyller «realismen» til Jens og Sigbjørn.

Siden eldrebølgen snart kommer og tar oss, er vi «nødt til» å gjøre to ting, sier økonomene og de lojalt refererende økonomijournalistene. Alle i arbeidsfør alder må jobbe «mye mer», og vi må kutte «drastisk» i velferdsordningene. Ellers blir vi Hellas.

Regnestykket som legges fram i meldinga viser at Norge trenger 6580 milliarder kroner fram til 2060 for å opprettholde dagens velferdsnivå. Og det høres jo helt umulig ut. Hvor skal vi få så mange penger fra? Vel, regnestykket sier at vi faktisk har alle de pengene i 2060. Det er bare at vi har dem hver for oss, i hver vår lommebok.

Framtidsregnestykket er laget i en stor makroøkonomisk modell der en rekke premisser er lagt inn som selvfølgeligheter, og disse premissene er i svært liten grad gjenstand for offentlig debatt i Norge. Ett av disse premissene er at vi kommer til å ha en jevn økonomisk vekst, slik at det private forbruket bare vil øke og øke. Regjeringens prognose er at den jevne nordmann vil ha 80 prosent mer å rutte med i 2060 enn i 2012. Hvis man går enda lenger fram i tid, til 2100, sier den samme modellen at privat konsum per innbygger vil ha økt til over 1000000 kroner, i faste priser. Altså at hvis vi nå levde i 2100 ville gjennomsnittsnordmannen ha en million i året å bruke på mat og klær og bil og båt, med dagens kjøpekraft som utgangspunkt.

Samtidig som økonomene glatt forestiller seg at vi skal bli rikere og rikere, låser modellen deres hvor mye penger vi skal betale i skatt. Det er det samme skattenivået som ligger fast, ikke bare i 2060, men i 2100.

Parallelt med at behovet for offentlige tjenester, og ikke minst pensjon, vokser og vokser. Det er dette som omtales som «finansieringsproblemet», og det settes i et helt annet lys når man innser at det ikke er mangel på penger som bekymrer finansdepartementets økonomer. Problemet er at for lite av inntektene fordeles videre til offentlig konsum, via skatteseddelen.

Det er en veldig merkelig antakelse at landets innbyggere bare kommer til å sitte og velte seg i karameller, mens det blir dårligere og dårligere skoler og eldreomsorg.

Med så mye mer i den enkeltes lommebok vil det være mulig å ta inn langt mer i skatt, uten at det går på bekostning av en svært romslig levestandard.

De 6580 milliardene som «mangler» for å finansiere dagens velferdssystem i 2060, kan enkelt hentes inn ved å øke skattene med seks prosent. Ikke ifølge en eller annen raddis-økonom, men ifølge meldinga selv.

I stedet for å brumme advarsler og spre angst, kunne faktisk Sigbjørn Johnsen og Jens Stoltenberg, med full støtte fra sine egne tallknusere, sagt: «Slapp av, det ordner seg. Vi trenger bare å betale like mye skatt som danskene gjør i dag. Ok?» Klart nordmenn hadde svart «ok!».

I og med navnet kunne man også forvente at meldinga gikk en smule lenger. Man kunne virkelig lekt seg med perspektiver. Hva slags offentlige tjenester kunne vi fått i 2060 hvis vi brukte - gurimalla! - åtte prosent mer på skatt om femti år? Hvis vi kan se for oss ei framtid der alle cruiser rundt med gullkort, er det vel mulig, sånn bare for moro skyld, å se for seg en turnus for hjelpepleiere som ikke automatisk fører til ryggproblemer? En skole som serverer mat?

Et eldrehjem der man ikke bare sitter og ser på «Skal vi danse?», men også tar en svingom selv innimellom? Eller hva med en ekstra ferieuke til alle? Mulighetene er store, handlingsrommet er i realiteten veldig bredt, selv når man holder seg innenfor finansdepartementets oppsett.

Men så er det klima, da. Den der sure streken i regninga som økonomene prøver å overse. Hvis vi skal kutte utslippene med 90 prosent fram til 2060 - som vi vet at vi må - kan vi samtidig forvente 80 prosent økt vekst? På ingen måte.

Det private forbruket må ned. Heldigvis, kan man kanskje si, er det økologisk smart å vri ressursene over til å lage bedre offentlige tjenester.

En Perspektivmelding burde være en gylden anledning til å tegne opp det grønne, bærekraftige samfunnet regjeringen hevder de styrer oss mot. Men det glimrer symptomatisk med sitt fravær. Og hvis det ikke regnes inn i modellen, da tror heller ikke siviløkonomen Jens Stoltenberg på det.

Norsk samfunnsdebatt hadde tjent enormt på å få en videre horisont, der økonomi sluttet å være et avsondret rom bare for dem som gleder seg til å gå og høre sentralbanksjefens årlige tale.

I stedet for å sitte og se på at at den enorme veksten i privat forbruk fortsetter, må vi begynne å diskutere hvordan vi skal ta ut overskuddet på andre måter, og hva slags framtidssamfunn vi faktisk ønsker oss.

Men den debatten må komme annet steds fra. For Perspektivmeldingen har dessverre ikke større utsyn enn til den dogmatiske, nasjonaløkonomiske nesetippen.