Helt til topps

Usedvanlig forseggjort utgivelse, praktfullt billedmateriale, bidrar til respekt for fjellet.

Andresen & Butenschøn BOK: Norsk Tindeklub feirer sitt hundreårsjubileum i februar 2008, blant annet med denne flotte jubileumsboka. Fjellsporten som klatrerne kaller det, er imidlertid eldre enn organisasjonen og de regner selv året 1820 som begynnelsen.

Da besteg Christian Boeck og B.M. Keilhaug Falketind ved Tyin, det var den første bestigningen av en norsk stortopp for sportens skyld.

Puritanerne

Man aner allerede ved denne definisjonen at det er strenge regler for denne sporten. Toppen skal man bare nå for moro skyld, men ellers er klatringen instrumentell ned i de minste detaljer. Klatringen mangler det Aristoteles kalte den finale årsaken, altså en egentlig hensikt, og det er paradoksalt. Bevisste norske klatrere beseirer ikke fjellene. De oppfører seg ikke som bjørnejegere og lar seg fotografere med støvelen på den døde bamsens fot. Hensikten er eksistensiell.

Det er strid om dette, selvfølgelig. Har man lov til å bore hull og feste bolter i fjellet? Skal man vifte med norske flagg når man er på toppen? Det verserer historier om hvordan en klatrer ble jaget opp igjen i Baugen på Kvaløya med en skureklut for å vaske bort krittmerkene. Det var ikke alle som syntes at det skulle være lov til å bruke kalk som gjør at fingertuppene får bedre tak. Skal man bruke bærere i Himalaya? Her står det en evig strid mellom rene puritanere og vulgære utstyrsklatrerne. God klatreskikk er sporløs ferdsel, heter det i tindeklubbens etiske regler.

Frosne fosser

En bokkomité med Egil Fredriksen, Pål V. Schage, Ralph Høibakk, Hasse Eriksen og Helge J. Kolrud er ført opp som forfatterkollektiv, i forordet blir det opplyst at det er de to sistnevnte som har stått for mesteparten av den sammenbindende teksten og billedredigeringen. Når det gjelder bildene er de helt fantastiske, særlig av Stetind som må være det mest avbildede i boka. Bildene inngir respekt. Et lite kapittel er viet klatring i frosne fosser, til og med fra spektakulær klatring i overhengende frosne fosser.

Av klatrebildene er det i en forstand lett å forstå at klatringen har hatt så forholdsvis mange skipsredere, i alle fall rikmenn, og filosofer, i alle fall blant sine toneangivende medlemmer. Hva er det de har felles? Det er ikke så lett å svare på det, filosofifaget i Norge kan ikke sies å ha hatt overklassepreg. Fjellklatring er også en, riktignok slitsom, måte å være selvopptatt på.

Climb every Mountain

I en kjent scene i filmen «Sound of Music» spør Julie Andrews en nonne, hun er selv protestant, hva hun skal gjøre, hun er blitt så forelsket og vet ikke sin arme råd. Nonnen synger da med jublende røst og den forelskede Julie Andrews fallen først litt usikkert men etter hvert inn med sin rene og glassklare, jublende, stemme: «Climb every Mountain».

Det ser også ut til å ha vært et bra motto for Norsk Tindeklub. Det er riktig nok flest menn som klatrer, men de gjør det til gjengjeld over hele verden.

Boka har derfor et fyldig avsnitt om Arne Næss’ Tirich Mir ekspedisjon i 1950, om norsk klatring i alpene, i Himalaya, i Andesfjellene og i Antarktis. Beretningene bestigningen av Rondespiret i Sør-Rondane (hvem i all verden har funnet på det navnet) i Antarktis, Cerro Torre i Andesfjellene og Trango Pulpit i Himalaya er sammen med bildene bare utrolig.

Framstillingen av klatringen i Norge er periodisert i en gullader, ny tid og moderne tid, men det spørs om ikke Petter Wessel Zapffes in extenso gjengitte søknad om medlemskap i Norsk Tindeklub i 1940, som ble avslått, er et ut uoppnåelig høydepunkt sammen med hans beskrivelse av Stetind og Lyngsalpene.

Stetind framstår i boka som klatrernes hellig fjell, og pryder da også bokas omslag. Zapffe – som kalte dette fjellet «en ambolt hvorpå Gudene kan hamre» – innrømmet i søknaden at hans artikler om fjell og tindebestigelser i turistforeningens årbok ikke alltid hadde vært ledsaget av den pinligste kjærligheten til sannheten. Jubileumsbokas forfattere har nok lagt seg det på sinnet.