Helt typisk norsk

Teatergruppa Krement X avslører oss. Nordmenn er gørrkjedelige. Slikt blir det sjarmerende teater av.

Så er vi avslørt! En helt alminnelig norsk hverdag består for de fleste helt vanlige norske kvinner og menn av en uendelige rekke traurige trivialiteter. Om det er aldri så gudsjammerlig fornuftig, så holder vi ut. Stort sett i taushet. Leser avis, slenger oss nedpå, ser på TV, dekker bord, spiser sunn frokost, tar pillene våre og drikker juicen vår. Når vi ikke rydder av bordet og tørker bort smulene med klut, bruker trimapparatet eller går på ski.

Ingen steder får nordmenn bedre utløp for følelsesliv enn i sporten. Nøkterne som vi er, snakker vi så lite som mulig. Og når vi ikke kan la være, snakker vi om været. Stort sett behersker vi oss og våre hverdager.

Et dokudrama

Tilløp til sensualitet, salsa og syndigheter blir det først med sydlandsk sol og rytme, fortrengt kjønnskamp får utløp i pilkastkonkurranser, og forteller vi historier, handler de om stadiene i den norske fyllas fortvilelse.

Om alt som er helt typisk norsk, handler teatergruppa Krement X' nye forestilling «N.N.».

Og de vet hva de snakker om, for dette er nærmest et dokudrama, i hvert fall basert på 150 virkelighetsbeskrivelser av norsk dagligliv anno 26. april 1995, innsamlet av Norsk etnologisk granskning (NEG).

Kjenner oss igjen

Skjønt snakker og snakker, på scenen er disse vitnebyrdene smeltet om til nesten ordløst fysisk teater av instruktørene Morten Traavik og Anna Dworak. Aktørene Dworak, Traavik, Ulla Marie Broch, Tiril Pharo og Kjetil Skøien i underfundig samspill med komponisten og lyddesigneren Jon Hegre lager sin egen stiliserte og ofte sterile versjon av den typisk norske hverdagen. De gjør det med nitid presisjon i ironien, traurighetene presenteres så grundig og tydelig at kjedsommeligheten truer.

Med en mer temperamentsfull dramaturgi kunne denne «kjøkkenbenkrealismen» blitt farlig festlig, men det er i hvert fall tidvis sjarmerende og noen ganger nærmest rørende avslørende.

Når aktørene til slutt forlater sofakroken og TV-en og går ut i salen med bøsser og aksjonerer for sultne barn i Afrika, er vi helt med. Klart det. Det er jo typisk norsk å være god. Og vi kjenner oss jo igjen.