Heltedyrkelsens forbannelse

Musikalsk og voldsomt om tyskere i Roma etter krigen.

BOK: Wolfgang Koeppens bøker er ikke ukjent bare for de fleste i Norge, men også i Tyskland, selv om folk som Günter Grass og Hans Magnus Enzensberger har nevnt ham som en viktig forfatter. Desto bedre smaker det når Bokvennen oversetter «Duer i gresset», og i år utgir «Døden i Roma», to av bøkene i Koeppens etterkrigstrilogi, hvorav den midterste, ennå ikke oversatt, heter «Drivhuset».

«Døden i Roma» behandler temaer som også Grass har utforsket, om enn på en helt annen måte. De kan samles i det betente: Hva førte den annen verdenskrig til for tyskerne? To familier

I romanen følger vi to tyske familiers bevegelser gjennom Roma, Pfaffrath og Junghans, i løpet av noen dager etter krigens slutt, som ennå er så nær at den fyller hver time av dagen for familiemedlemmene, enten det er gjennom desperat klynging til drømmen om det stortyske riket eller dyrkelse av Føreren, eller som negasjon, gjennom to sønner som like desperat forsøker å skape sitt eget liv, men som ser ut til å være dømt til å leve i avsky og protest mot fedrene og mødrenes ugjerninger, og selvforakt _ og på den måten heller ikke slipper unna virkningene av massesuggesjon og storhetsdyrkelse. Musikk

Forlaget antyder at hovedpersonen er Siegfrid Pfaffrath, en ung komponist som lager musikk i Schönberg/Webern-tradisjonen, en blek mannsskikkelse som komponerer i avmakt og en visshet om at han aldri vil kunne etablere et liv løsrevet faren, fra den tidligere borgermesteren Wilhem Pfaffrath, og moren Anna, et par som stadig er klare for å jobbe for å nå nazismens mål.

Men enda mer inntrykk gir Gottlieb Junghans, en av generalene som var med på å spre skrekk og død gjennom drap på jøder, sigøynere og homofile.

Junghans er et aggressivt kjøttberg som klarte å rømme under de alliertes invasjon, og som har funnet seg et midlertidig virke som offiser i Fremmedlegionen, inntil den nye verdensordenen blir innført, uten Hitler. Junghans er den rene nazistiske tanke omsatt i kjøtt og flesk; i latinernes store by tramper han rundt og ser det kry av jøder, homofile, forfall og utallige tegn på menneskelig svakhet. Adolf, sønnen, er også i byen, etter at han har gått over til fienden. Han er på vei til å bli katolsk prest. Snusk

Dette handler om snusk, fra ende til annen. Enhver person i disse familiene, med unntak av Junghans kone og Siegfrieds bror, som er en opportunistisk foreldredyrker, ender med å kaste seg over det man forakter mest: Adolf oppsøker møkkete unggutter for å ha sex, Gottlieb en ung kvinne som han mener er jøde, og så videre. Det er imidlertid ikke de psykologiske mekanismene knyttet til maktutøvelse og persondyrkelse som gjør romanen så gjennomtrengende og konfronterende.

Det er like mye i måten Koeppen går inn i hver enkelt på, aksepterende, uten å mildne; og i spillet mellom de forskjellige planene, for det første mellom personene, hvor Koeppen ikke faller i fella med å vise oss de motsigende virkelighetsversjonene, men går videre, inn i de erkjennelsene som kommer når man har levd i en autoritær og personlighetsutviskende virkelighet over så lang tid. Roma har også fått et eget plan i boka, både som en by med fortid, jmfr. åpningssetningen «Det var en tid da det bodde guder i denne byen», til møtet mellom Romas historie, arkitektur og kunst, byens mennesker, og tyskerne som flakker fornedret og hevngjerrige omkring, mens de utsetter det gruale møte. Alle har sitt å kjempe med, og det gjør de i ekkoene fra en fjern storhetstid, som også var grusom, men som har blitt forskjønnet gjennom århundrene, i motsetning det tyske rikets altfor nære forsøk på å bli gud. Introvert

Grass ble nevnt. Koeppens språk er mer introvert, men ikke i en hermetisk forstand, tvert imot driver det voldsomt, musikalsk og rytmisk, i sporene av Joyce og andre modernister, uten at han er sjenerende lik noen av forbildene.

Nå som vi forhåpentligvis har ristet av oss modernismens mer traurige sider, blir det tydelig, på avstand, hva som står seg og hva som kan glemmes.

Koeppen står seg. Energien, desperasjonen, de fine snittene inn og ut av personlig historie, politiske forhold og kulturhistorie gjør «Døden i Roma» til en tankerus for dem som lengter seg vekk fra enda en krim eller bøker om damer som bare må shoppe. Oversetter Sverre Dahl ser ut til å ha gjort en god jobb.