Heltemodig debut

«Det er på tide å vise ansikt, oppgi anonymiteten, stramme kjeven, grave ut øynene og spytte med nye lepper av salt og natt.»

Slik innleder den 25-årige debutanten Pedro Carmona-Alvarez sin bråbegavede diktsamling «Helter», en bok der virkeligheten oppleves og fortolkes gjennom et personlig og nærmest surrealistisk nettverk av bilder og stemmer; en slags fortelling om oppvekst og utvikling fram mot modning.

Diktene forsøker å oppheve tida, slik at barndom, ungdom og tidlig voksenalder - og skikkelser som mor, far, venner, kvinner - oppleves samtidig. Dikterens fabulering framstår som språklig akrobatikk, på trapes og trampoline samtidig.

«Heltene», eller forbildene i boka kan framstå rent konkret, i form av setninger som: «Jeg vil ligne Marlon Brando ved et vindu.» Eller de kan være uttrykk for en stemning, et ønske om å bryte ut av trivialiteter: «Jeg ønsker ikke å trenge, ikke leve eller dø i denne verden/av selvmord og dagsrevy./Jeg ønsker meg denne morgenen fordi jeg har vært på høyden i/hele natt.»

Musikk

Disse diktene strømmer som språklig musikk gjennom leseren; og griper fordi det bak de språklige eksessene dunker et savn; et ønske om å forvandle verden til ekte liv, en vilje til å presse sollys ut av en stein: «hvis steinen har blikket vendt mot det sorte/hvis den finner en stjerne/en sol den kunne lignet kan jeg kalle det savn?»

Med en referanse til Bob Dylan, kaller Cormona-Alvarez et dikt for «sannheten om mr. Jones», og noterer seg følgende:

«Natten er en mynt jeg svelger på liksom og de som tror, tror./Helt sant./Min generasjon finnes bare ikke ennå.»

Det er denne generasjonen poeten tilhører; en gjeng intense, unge stemmer i norsk lyrikk som ikke helt vet hva de skal tro på, men som i utforskningen av sin egen identitet skriker av savn etter å forvandle språket og gi det tilbake en slags tapt inderlighet.