Heltemot på avveier

Jeg trodde straffeloven stort sett var til for å beskytte samfunnets borgere mot antatte trusler mot deres ve og vel. Dersom en lov har en paragraf som forbyr pornografi, må det vel på en eller annen måte bety at lovgiverne betrakter denne typen skriftlig uttrykk som «farlig» eller «skadelig». Når Høyesterett gikk med på aktors premisser i saken mot «Uten en tråd» og attpåtil skjerpet straffen, kan det vanskelig tolkes som noe annet enn en aksept for aktors påstand om at det i Norge er «domstolene som avgjør en boks litterære verdi» fordi det er rettsvesenets oppgave å beskytte norske lesere mot eventuelt skadelig, verdiløs litteratur. Høyesterett tok i hvert fall ikke avstand fra denne hårreisende påstanden.Det er mulig at Høyesterett vurderte den såkalte tidsånden og samtidsdebatten da den praktiserte utuktsparagrafen i sin dom. I så fall lot i hvert fall ikke dommerne en eventuell tvil komme tiltalte til gode. Man holdt seg til en konservativ og svært streng tolkning av loven -   noe som ifølge Sandmo fortsatt er «svakt heroisk», hvis jeg har forstått ham rett.Det kan neppe være tvil om at Jens Bjørneboe var en usedvanlig slagkraftig og høyrøstet kritiker av forhold i Norge han mente var uverdig for en rettsstat. Kritikken omfattet både fengselsvesenet, rettsvesenet og politiet. Jeg har argumentert med at denne virksomheten har kunnet ha innflytelse på juristene som dømte i «Uten en tråd»-saken. Sandmo ser åpenbart helt bort fra at så kan ha vært tilfelle. Ære være ham for hans tro på det gode i mennesket.Jeg merker meg imidlertid at Sandmo faktisk har tenkt tanken at Høyesterett kunne ha dømt annerledes. Det er nokså identisk med min påstand. Forskjellen på oss går på at jeg mener det ville vært rimelig å frikjenne Bjørneboe. Sandmo mener det var riktig, enndog heroisk, å dømme ham. Dette var debattens utgangspunkt, og slik står frontene fortsatt.