Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Helten Galilei

Galileo Galilei (1564-1642), den moderne naturvitenskapens far, blir for mye av en helt i Atle Næss' nye bok.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Atle Næss kjenner Italia, landets geografi og språk, renessansens kunst, kultur og vitenskap, og han kan regissere, disponere og skrive. Temaet for boka er Galileo Galilei, et av de store og lysende navnene i vitenskapens historie.

Boka framstiller hans liv fra fødselen i Pisa, studier i Firenze fra 1585 til han i 1589 fikk et professorat i Pisa, fra 1592 i Padova ved Venezia, hvor han vinteren 1610 oppdaget Jupiters måner og samme år fikk en fri stilling av storhertugen av Toscana. Boka har flotte illustrasjoner, referanser og litteraturliste.

Høydepunktet i framstillingen er kapitlet som handler om Galileis kamp mot inkvisisjonen i Roma fra 20. januar til 22. juni 1633.

Med skjelvende stemme bekjenner han: «Jeg, Galilei...bøyer kne for dere, framstående og høyt ærede kardinaler og storinkvisitorer som kjemper mot kjetteri og fordervelse i hele den kristne republikk.»

Først i 1992 ble den store vitenskapsmannen rehabilitert av pavekirken.

Stor blink

Undertittelen på boka er «Galileo Galilei og hans tid», av framstillingen virker det som Atle Næss har presisert den til «inkvisisjonens tid». Framstillingen av Galileis liv styres av i hvilken grad hans vitenskapelige oppdagelser bryter med den katolske kirkens vedtatte sannheter. Det er to problemer forbundet med dette. Selv om Atle Næss ikke idealiserer Galilei, men har et åpent øye både for hans hang til polemikk og at en del av hans anførsler mot kirkens lære ikke var korrekte, er det overhodet ikke tvil om hvem som er helt og skurk.

Pavekirkens kamp mot vitenskapen utgjør en så stor blink at det er umulig å bomme. Det ser ut til å ha fristet Næss til å ta for lett på framstillingen av den katolske kirkes standpunkter og på dens fortolkninger av Aristoteles. Thomas Aquinas (1225- 1274), som forsøkte å konstruere en lære om at det som ble erkjent ved åpenbaring og naturlig erkjennelse bare delvis gjaldt de samme virkelighetsområdene, nevnes ikke direkte.

Mekanikkens far

Så lenge boka følger Galileis strid med pavekirken, går det også på bekostning av framstillingen av hans utvikling som vitenskapsmann. For striden med kirken dreide seg ikke om hans viktigste vitenskapelige metoder og resultater: etablering av mekanikken, bruk av eksperiment, og den parabolske kurve for utslyngede legemer som den kanskje viktigste enkeltoppdagelsen.

Dette er selvfølgelig også med hos Atle Næss, men har fått en mye mindre plass enn hans kamp mot vitenskapelig sett uviktige motstandere.

Boka inneholder for mye lettvint stoff om Galileis motstandere, men nesten ikke stoff om dem som var hans samtidige når det gjaldt å utvikle mekanikken. Leonardo da Vinci (1452- 1519) nevnes én gang i boka, det samme gjør René Descartes (1596- 1650). Det er beklagelig at disse har måttet vike plassen i ei bok om mekanikkens grunnlegger til fordel for en rekke uinteressante pavelige embetsmenn.

Koestler og Brecht

Det virker også på framstillingen, og den fyldige litteraturlista bak i boka, at Atle Næss har holdt seg til anglosaksiske vitenskapshistorikere, som stort sett fortolker Galilei som empiriker, mens den franske tradisjonen (Koyré-skolen), som holder ham som rasjonalist, ikke er kommet med.

Perspektivene til vitenskapshistorikeren Thomas Kuhn mangler også. Det samme gjelder den berømte diskusjonen fra begynnelsen av 1930-åra om forsøket på å forklare hvorfor mekanikken først ble utviklet i italienske bystater.

Det er også rart at Arthur Koestlers «The Sleepwalkers» er kommentert, mens det betydelige stykket til Bertolt Brecht, «Galileis liv», som han skrev om tre ganger, ikke er nevnt. Boka til Atle Næss er ikke dårlig, men den kunne blitt bedre hvis den hadde lagt et videre perspektiv til grunn som hadde samsvart bedre med det han skriver i etterordet.

Hele Norges coronakart