Helten Heyerdahl

RASEFORSKNING: Det er ikke godt å vite hva slags agenda Torgeir Skorgen og Kjetil Korslund har for å sverte Thor Heyerdahl i Dagbladets spalter før valget av hundreårets nordmann. Når Heyerdahl kjempet som motstandsmann i Finnmark under krigen kommer Kjetil Korslund til absurde høyder ved å anklage ham for å snu kappen etter vinden når han gratulerer sin «germanofobe» mor med seieren.Torgeir Skorgens veldige fascinasjon for raseforskning blir ikke mer relevant av at han mener merkelappen «antirasist» er irrelevant for førkrigstiden når det gjelder en mann som døde i 2002. Heyerdahls kjente sammensetning av mannskapet på Kon-Tiki er langt mer interessant og definerende for hans ettermæle enn sleivete kommentarer om franskmenn de fleste av oss kunne servert etter en mislykket langhelg i Paris. Like interessant er brenningen av Tigris i protest mot krigene rundt Rødehavet og problematiseringen av befolkningsstrømmene til Påskeøya.

KJERNEN AV både Kvam, Skorgen og Korslunds problem er at det er greiere å møte og akseptere fremmede kulturer og religioner i teori enn praksis. Hvis vi innrømmer at det er en vanskelig oppgave å «tolerere annerledeshet» er vi kanskje nærmere i å lykkes med nettopp det, snarere enn å late som vi har et norsk holdningsproblem. Som nasjon har vi en mer konstruktiv øvelse der enn å kontemplere over gamle samiske hodeskaller med Torgeir Skorgen, og i så måte er Heyerdahls ekspedisjoner et langt mer interessant prosjekt å lære av.Det er kanskje hendig å definere ubehagelig annerledeshet i Heyerdahls liv som «politisk naivitet» i dag, men han har hele tiden vært kjent som en mann så åpen for alternative muligheter at han også måtte gå noen upopulære blindveier. At hans liv også viser at han ser hvor han har gått feil og at han gjorde opp for det, viser både redelighet og menneskelighet. Dette er ikke naivitet, det er vågemot.