Heltene fra Høyesterett

«UTEN EN TRÅD»: Etter temperaturen å dømme må jeg ha truffet historiker Erling Sandmo på et ømt punkt når jeg argumenterer mot hans vurdering av saken mot Jens Bjørneboe og «Uten en tråd» i 1967. Hele hans historiker-ære synes å stå på spill etter at han har kommet i skade for å hevde at høyesterettsdommerne som skjerpet bymannsrettens dom over Jens Bjørneboe opptrådte «heroisk».I sitt innlegg 8. november later Sandmo som om jeg ikke har skjønt at han i verket «Siste ord», som han har skrevet sammen med Nils Rune Langeland, forsøker å forklare dommen på samtidas, altså det seine 60-tallets, premisser. Det har jeg selvsagt forstått. Men at en historiker kan forklare et fenomen, betyr vel ikke nødvendigvis at han må forsvare det.

JEG HAR GJORT det klart at jeg mener Høystrett hadde et valg. Man kunne stadfeste dommen over Bjørneboe eller man kunne frikjent forfatteren og dermed justert den juridiske praksis i forhold til utukt-paragrafen. Det hadde ikke vært noen urimelig ting å gjøre. Bjørneboe selv opplevde dommen som «en hilsen fra en åndelig verden som ikke har sett en dagsavis på årtier». Han var neppe alene om å oppleve den slik. Dagbladet skrev for eksempel på lederplass at: «...vi befinner oss i en meget lite flatterende stilling blant de nasjoner som sier seg å hevde åndsfrihetens prinsipper, dersom en påstand som denne fra byretten skal bli akseptert av vår høyeste rettsinstans: \'...i vårt land er det i siste instans domstolene som avgjør en boks litterære verdi\'. Dette er vel noenlunde det motsatte av hva man mener med åndsfrihet.» Med sin skjerping av «Uten en tråd»-dommen viste Høyesterett nettopp at den godtok disse groteske premissene fra aktor -   formuleringer som selvsagt ikke er nedfelt i loven. Loven uttrykker seg, som Sandmo vedgår, «meget vagt». Sandmo har til og med fått nok lys inn på skrivebordet sitt til at han skriver: «...\'utukt\' er en rettslig standard, en størrelse som domstolene til enhver tid må fylle med et innhold som er i pakt med den alminnelige rettsfølelse.»

NETTOPP! OG SKAL man måle den alminnelige rettsfølelse, nytter det ikke bare å gå til stortingsdebatter eller rettsoppnevnte sakkyndige. De unge historikerne som har skrevet «Siste ord», har tydeligvis ikke forstått at 60-tallet var en brytningstid. Strenge tradisjoner og puritanisme sto steilt mot ungdomsopprør, politisk radikalisme og nedbryting av tabugrenser. Debatten raste. Ikke minst den seksuelle frigjøring var sterkt framme i offentligheten, gjennom alt fra leserbrevspalten «Inge og Sten» til bølgen av kunstnerisk høyverdige kinofilmer med erotisk innhold. Vi levde i et land som fant det for godt å klippe metervis av en film som Ingmar Bergmans «Tystnaden». Og hva med «Uten en tråd»? Den var knapt noe litterært mesterverk, men den var heller ikke uten litterær verdi. Opp mot Høyesteretts såkalt sakkyndige, sto skolerte vitner fram i retten og hevdet med styrke at boka holdt litterære mål. Som om det skulle være nødvendig. Det eksisterer ikke og har aldri eksistert noen paragraf i loven som sier at bøker med tvilsom litterær verdi skal forbys. Og for sikkerhets skyld, Sandmo: Jo, jeg mener litteraturen må tilkjennes samfunnsansvar. Man da må den først i det minste bli utgitt!

MORALEN I BOKA er enkel og frihetlig, men åpenbart provoserende for noen: «Uansett hva de gjør med deg selv -   om du går til sengs med piker eller med gutter -   eller hva i all verden du finner på å gjøre med dem eller med deg selv; så finnes det på dette området ikke noen annen moral enn den, som gjelder på alle livets områder: redelighet, mot og alminnelig menneskelighet og hensynsfullhet. Som i alle andre forbindelser gjelder det bare at også innenfor kjønnslivet er det galt å skade andre.» Omtrent de samme formuleringene ble brukt i hippie-musicalen «Hair» et par år seinere. Høyesterett kunne ha holdt en finger opp i lufta og kjent hvilken vei vinden blåste. Da ville de forstått hvor middelaldersk dommen over «Uten en tråd» fortonte seg, også for almenheten i 1967. Men Erling Sandmo insisterer på at Høyesterett dømte i pakt med tidsånden. Det betyr bare at han ikke har forstått et dugg av hva som foregikk.

HAN HAR HELLER ikke tatt i betraktning at Jens Bjørneboe var rettsstaten Norges fiende nummer én. Helt siden de skjellsettende fengselsartiklene i 1959, hadde han hamret løs på dommere, politifolk og jurister under sitt berømte motto: «Den Gud har gitt en kølle, vil han også gi forstand.» Gjennom romaner, skuespill og polemiske artikler satte han fengselsvesen og rettspraksis under knallhard kritikk. Bare noen uker før rettsaken mot «Uten en tråd» startet, hadde han over hele førstesida på avisa Orientering presentert bilder av kriminalsjefen, riksadvokaten og statsadvokaten under tittelen «Anklaget for drap» -   etter en fengselsskandale der en fange tok sitt eget liv. Tror noen virkelig at retten ikke var det fjerneste påvirket av hvem som satt på tiltalebenken? I så fall: Naiviteten lenge leve.Sandmo anklager meg for å være bedrevitende og selvsikker. Selv er han åpenbart -   under dekke av å være vitenskapelig -   helt sikker på det meste, blant annet at «Uten en tråd» er ribbet for litterær kvalitet. Sandmo blottlegger seg ikke bare som autoritær, men som en autoritær moralist. Det er vel derfor han så lekende lett klarer å leve seg inn i Høysteretts aller siste dom over et litterært verk i Norge.