Helter i svart-hvitt

Det er de igjen. De stive, litt flimrende og uskarpe svart-hvitt-bildene vi har båret med oss så lenge vi kan huske. Kennedy og Armstrong. Statsbegravelsen og månelandingen. De to begivenhetene som rammer inn og definerer 1960-årene. Det amerikanske tiåret. Heltenes tiår.

  • Selv jeg som ennå ikke var født da Kennedy ble skutt, og som bare så vidt tror jeg kan huske månelandingen (kanskje er jeg bare blitt fortalt at jeg husker den) synes dette er erfaringer jeg selv har del i. De er blitt en del av vår felles, visuelle hukommelse.
  • I løpet av en snau uke er alt tilbake igjen. John F. Kennedy jr. styrtet i sjøen utenfor Martha's Vineyard idet amerikanerne var i ferd med å starte feiringen av dette århundres mest oppsiktsvekkende bragd. En territoriell okkupasjon ingen kan gjøre dem etter: erobringen av månen.

De to sammenfallende begivenhetene har kastet oss inn i et virvar av minner, et crescendo av bilder som topper seg i to ytterpunkter: det største tapet og den største seieren. Sorg og stolthet.

  • Når alle medier nå repeterer historien om Kennedy-klanens vekst og fall, er det samtidig en repetisjon av en av de største hero-mytene vår tid har kjent. Den unge presidenten og hans bror ble begge myrdet idet de hadde nådd sine mål. Så - med fem års mellomrom - falt skuddene som gjennomhullet all naiv tro på at verden lenger hadde rom for helter.
  • Erobringen av månen er i ettertid blitt en av merkesakene knyttet til det nye og visjonære Kennedy-regimet som kom til makten ved inngangen til 1960-tallet. At det skulle bli den nyvalgte presidenten Richard Nixon - Kennedy-familiens viktigste politiske utfordrer - som fikk lykkeønske astronautene på «Apollo 11» ved årtiets utløp, er bare et av historiens paradokser. Man kan mene hva man vil om Nixon, men noen amerikansk helt ble han aldri.
  • Det ble kanskje ikke John F. eller Robert Kennedy heller, i ettertidas grelle lys. Men de representerte på samme måte som Neil Armstrong, Buzz Aldrin og Michael Collins en tid da troen på menneskets evne til heroiske erobringer ennå levde. Derfor gjør det fremdeles inntrykk på oss når den siste Kennedy-arvingen med rene hender forsvinner, samtidig som drømmen om månen bare er blitt et historisk minne. Vi er alle barn av 1960-tallets døde helter.