NED I KATAKOMBENE: Scarlett (Perdita Weeks) og kompisen George (Ben Feldman) opplever at de parisiske katakombene lukker seg bak dem og skyver dem innover og nedover i «As Above, So Below».
NED I KATAKOMBENE: Scarlett (Perdita Weeks) og kompisen George (Ben Feldman) opplever at de parisiske katakombene lukker seg bak dem og skyver dem innover og nedover i «As Above, So Below».Vis mer

Helvete for dummies

Skumle «As Above, So Below» snubler seg ned til dødsriket og tilbake igjen.

FILM: Veien til helvete er brolagt med gode hensikter, mystiske symboler og tungt pustende unge mennesker filmet med et skjelvende kamera. «As Above, So Below» er et ungdommelig eksperiment på minibudsjett som føles som en slags krysning mellom Dantes guddommelige komedie og den i sin tid nyskapende «The Blair Witch Project». Resultatet er oppfinnsomt, stemningsfullt, skummelt, og iblant enerverende.

Arkeologhorror
Scarlett (Perdita Weeks) er en ung arkeolog med en småfanatisk stivhet i blikket, besatt av å fullføre sin døde fars prosjekt og finne den mytiske «de vises sten», som kan skape gull og gi evig liv. Hun overtaler kameraten George (Ben Feldman) til å bli med ned i katakombene i Paris, der stenen skal befinne seg, ved hjelp av den bohemske og svært uoffisielle guiden Papillon (François Civil) og et par billedskjønne stykker kanonføde.

Men de underjordiske rommene de kommer inn i, blir stadig rarere. Katakombene synes å lukke seg bak dem og skyve dem innover og nedover. Lang om lenge skjønner de hvor de faktisk er på vei.

Det uforklarlige
Skrekkfilmer som setter seg fore å skape nærhet og autentisitet ved å la historien oppleves gjennom et kamera som en av rollefigurene har med seg, er blitt en egen subsjanger. På sitt beste kan metoden gi filmen en egen, klaustrofobisk nerve, fordi det virkelig føles som om familien eller vennegjengen det gjelder er isolerte og alene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Historien bringes tettere på ved å skildre møtet med det uforklarlige nesten slik man ville opplevd det utenfor filmens verden: Som noe som dukker opp uten forvarsel og kan forsvinne igjen, uten at sammenhengene blir forklart, og uten at noe annet perspektiv er tilgjengelig.

Henger og dingler
Det uforutsigbare og ukontrollerbare, som virker som om det handler etter en logikk som ikke er tilgjengelig, kan være det nifseste av alt. Men dette kan også brukes som en doven unnskyldning for å la løse tråder bli hengende og dingle, og ikke ta seg bryet med å nøste opp historien skikkelig, fordi de vettskremte hovedpersonene ikke nødvendigvis vil støte på noen som kan gjøre nettopp dét.

«As Above, So Below» går i denne fellen, men utnytter også alle fordelene. Det er irriterende at så mye ikke forklares, irriterende at virkelighetsillusjonen brytes ved urealistisk «klipping» mellom hodekameraene til ekspedisjonsmedlemmene, irriterende med slurvefeilene, som når George spontanoversetter en arameisk tekst til engelsk - på rim. Scarletts farsmotiv er interessant og kunne gitt det hele en psykologisk dimensjon, men hun, og de andre, går fra å være tydelige personligheter til å bli prototypiske Skremte Skrekkfilmroller underveis.

Skikkelig nifs
Men en god del av dette kan tilgis, fordi «As Above, So Below» er så grunnleggende nifs. Det lave taket, de trange grottegangene, de tette nærbildene, den liksom tilfeldige panoreringen som plutselig fanger opp underlige skikkelser i bakgrunnen, alt bidro til at jeg nærmest krøp sammen i kinosetet underveis.

Tittelen, og filmen, anvender en gammel mystikertradisjon som sier at det underjordiske, helvete, er et speilbilde og en forvrengelse av det som er over jordoverflaten, og filmen skaper nennsomt nysgjerrighet for hvordan neste tablå vil ligne det vi har sett før, men være eklere og farligere.

Og så er det plutselig slutt. Ingen er noe klokere. Bare litt reddere.