Helvete tur-retur

Gjør deg klar til et comeback fra helvete. Turboneger invaderer Quart.

DE KJØRTE AVGÅRDE, gjennom de trange italienske gatene for å finne et mentalsykehus. De var innom to eller tre, til slutt kom de til en klinikk hvor noen kunne gi mannen et valiumskudd.

Hans Erik Dyvik Husby, Hank Von Helvete, Hertugen, Hertis, hadde kommet inn til bandet sitt som satt på en pizzarestaurant. Han holdt bare fram en hvit lapp. Det var en kort beskjed: «Jeg må på sykehus».

Den heroinavhengige vokalisten hadde ikke hatt heroin i kroppen på flere uker, men psykosene og hallusinasjonene hadde veltet alt. Han så syner, hørte stemmer. I turnébussen hadde Hertugen sittet med mobiltelefonen sin og snakket til venner som døde for flere år siden.

På venterommet til en psykiatrisk klinikk i Milano bestemte Turboneger seg for å legge inn årene. Turboneger-mytologien sier så. Det var ikke snakk om en pause. Det var over.

- Elendige band tar pauser. Med Turboneger er det enten eller. Om mannen er syk, er mannen syk.

DET VAR HAPPY TOM, Thomas Seltzer, bandets grunnlegger og ideolog, som erklærte det.

De hadde sendt Hertugen hjem med fly fra München. Det var slutt. Pressemeldingen som fulgte var emosjonell, mer alvorstynget enn bandet noen gang hadde vært. «På vegne av de andre medlemmene av Turboneger, vil jeg komme med følgende meddelelse: Vi har bestemt oss for å oppløse bandet, etter nesten et tiår med deathpunk og mørke. På grunn av narkotikaproblemer, mental sykdom og en nær religiøs krise så vi ingen annen utvei enn å avlyse de fem siste datoene på vår utsolgte Europaturné. Vi er veldig stolte av å ha vært del av noe så viktig som Turboneger, og vi hviler i forvissing om at vi har betydd mye for mange mennesker opp gjennom årene. Vi er også glade for at vi fikk anledning til å oppleve de siste årenes gigantsuksess. Og vi er stolte av å ha holdt på visjonene våre hele veien. Vi vil gjøre et siste show, på Mars, Oslo, 18. desember. Hilsener til alle de som har hjulpet oss gjennom årene».

Nederst var meldingen signert «Bye-bye forever, Happy-Tom, Turbonegro Oslo, 8. desember, 1998».

DET LØD SOM EN NEKROLOG . Og det var det. At Seigmen noen uker tidligere hadde sagt stopp, fikk så være. At CC Cowboys nettopp var erklært døde, tok en ikke så stivt. Heller ikke det faktum at Dum Dum Boys hadde slettet seg selv fra kartet. Men Turboneger? Nå som verden ventet. Nå som alt var i ferd med å eksplodere.

- Nok er nok. Suksessen var i ferd med å ødelegge oss som mennesker. Nå har vi nådd mye lenger enn det som var meningen, sa Seltzer.

Da Turboneger rundet av på Mars den kvelden i desember var deres siste ord: «Yeah-Yeah! Yeah-Yeah!»

THOMAS SELTZER hadde startet Turboneger sammen med Rune Grønn ved juletider ti år tidligere, i 1988. I april 1989 gikk de i studio for å spille inn det som ble debutsingelen «Route Zero». Den påfølgende USA-turneen endte i slagsmål og katastrofe. Etter tre uker vendte Turboneger tilbake til Oslo. Oppløst. Men de reiste seg snart, og kom med en ny single, «Vaya Con Satan», i 1991. For så å slippe debutalbumet «Hot Cars & Spent Contraceptives» i 1992.

<> Turboneger på plate <> «Hot Cars and Spent Contraceptives» (1991):
Debut-albumet. Allerede her hører man tydelige tegn på hva som skal komme. Tidligere utgitt under tittelen «Helta Skelta» med noe færre låter. Inneholder bl.a. «Vaya Con Satan», «Hot Cars» og «Zonked Out (On Hashish)». Vokalist er Harald Fossberg fra ur-pønkbandet Hærverk. Han er nå musikkskribent i Aftenposten.

«Never is Forever» (1994):
Et undervurdert og glemt album med masse knall-låter. Inkluderer en 10\' EP de ga ut under navnet Stierkampf . Med «Destination: Hell», «(He\'s a) Grungewhore» og «Pain In Der Arsch Pocket Full of Cash».

«Ass Cobra» (1996):
Hertisen har overtatt som vokalist. Denim- seilerhatt- og homoimaget slår ut i full blomst. Inneholder bl.a. klassikere som «Denim Demon», «Bad Mongo», «Hobbit Motherfuckers» og «Midnight NAMBLA». Vinylutgaven har en lekker poster med Hertisen og en slange.

«Apocalypse Dudes» (1997):
Det siste de rakk å gjøre på plate før bandet raknet. Med konsertfavoritter som «Age of Pamparius», «Prince of the Rodeo» og «Get It On». CDen utgis mange land og bygger for alvor Turbo-ryktet verden over.

«Darkness Forever! Between the Lines in Hamburg and Oslo!» (1999):
Liveplate som inkluderer låter fra den aller siste konserten i Oslo før oppløsningen i desember \'98. Vinylutgaven har poster og fem ekstra låter. De som ikke kommer seg på Quarten bør spille denne høyt i fylla, og synge med på «Sailor Man», «Rendezvous With Anus» og «I Got Erection».

«Alpha Motherfuckers - A Tribute to Turbonegro» (2001):
Den uunngåelige tributeplata der beundrere av bandet får prøve seg på låtene. Fungerer overraskende bra. Pass på at du rasker med deg den doble utgaven med 10 bonuslåter. Med bl.a. Nashville Pussy, Amulet og Queens Of The Stone Age.

«Turbonegro - The Movie» (1999) Videokassett med promovideoene «Time Bomb», «Denim Demon», «Get It On» and «Are You Ready For Some Darkness?», samt tv-intervjuer, backstage-glimt og liveopptak fra turneer mellom \'95 og \'98, i alt 100 minutter.

Ellers fins det et utall singler på små selskap verden rundt, bl.a. en der de gjør David Bowies «Suffragette City». Samle-CDen «Small Feces» med lignende rariteter kommer kanskje en gang.

Tribute-oppfølgeren «Beta Motherfuckers» er utsatt, men selskapet Bitzcore planlegger en rad singler der ca. 15 band gjør Turbo-låter.

Seltzer sier: - På første halvdel av 90-tallet skulle rockeband se ut som de kom rett fra en jobb i Postverket. Vi ville få gamblingen tilbake i rocken.

Etter at to vokalister hadde forlatt bandet, banket en sliten mann på døra i 1993. Han hadde ikke sunget før, men var en gudbenådet frontfigur. Med Hertugen fikk Turboneger nytt liv. Før nedturene presset bandet tilbake igjen:

- Vi var så utrendy i perioden rundt 1994 at i Tyskland avlyste de konserter når vi kom ut av turnébussen i goretexjakkene våre. Vi var for streite. Vi tenkte: «OK, så folket vil ha alternativt... La oss gi dem alternativt».

De ble jeansdjevler, de ble gladnegre, de ble homser. Et image og en look hinsides alt. Inspirert av homokunstneren Tom of Finlands bilder av sjømannshomoer. Og av Levis, som sponset dem.

«Boikott Turboneger, de er homofobe, fascistiske og rasistiske!» skrek demonstranter da Turboneger spilte i San Fransisco. Det kom til opptøyer.

- Vi skapte oss en stil. Det var, og er, uhørt i en norsk populærkultur hvor man bare verdsetter det autentiske, sa Happy Tom siden. Og: - Turbonegro var et av de få farlige rockeband verden har hatt det siste tiåret, akkurat idet «rawk» ble et Steinerskole-fenomen. Vi brøt en masse regler, og det er jo vanlig at man ikke får belønning for slikt før etter at man har lagt seg i penalet.

For Seltzer insisterte: - Vi var viktigere kulturbærere enn Hanne Ørstavik og Tore Renberg, men vi ble behandlet elendig her hjemme

MONSTERET TURBONEGER. Noen mente at de ikke var stort mer spennende enn en hvilken som helst rølperockgruppe. Som svømte i klisjeer. Andre opphøyet dem til noe nært et vidunder av denim og sminke, lær og matrosluer og mustasjer og allsangrefrenger og Alice Cooper-råneri og flammer og bomber og porno og narkotika. Og mandighet.

De tok det til avskyelige høyder. På et punkt fant de det naturlig å jekke ned:

- Det er på tide å regne med oss. Vi har urettferdig blitt sett på som tulleband, klaget gruppa.

De ville bli tatt på alvor nå.

KNUT SCHREINER BLE INNLEMMET i Turboneger sommeren 1996. Først som vikar, da gitarist Pål Bøttger Kjærnes («Pol Pot Pamparius») reiste til Thailand for å drive bar. Jobben ble varig da Pamparius returnerte til Norge for å åpne pizzarestaurant på Kolbotn og for å spille tangenter istedet. Det var da alt tok av. Med en ny dimensjon, og med en ny visuell hjørnestein, et glam-inferno på venstre siden av scenen. Euroboy fra Harestua.

Høsten 1997 ble albumet «Apocalypse Dudes» spilt inn i Endless Sound i Oslo. Under slippefesten i et mørkt kjellerlokale i Oslo klatret Hertugen opp på et bord, dro ned buksa og fyrte opp en rakett i rumpa. Et sikkert varemerke. Han avfyrte også følgende salve:

- Husk det er jeg som er normal, ikke annerledes, i dette landet. Derimot er jeg en konsekvens av annerledeslandet.

«Apocalypse Dudes» ble Turbonegers triumf. Selv i USA bredte det norske fenomenet om seg. Avisa Boston Phoenix skrev: «Den eneste rock\'n\'rollen som holdt følge med den amerikanske presidenten, var et album som begynte med en sang om pizza og sluttet med en sang om en jente som vil knulle og en gutt som bare vil ha en blow job. Det var «Apocalypse Dudes», et forbløffende album».

Turboneger dro ut på en utsolgt Europa-turné som talte 24 konserter. Og de var klare til å angripe kontinentet med 16 nye show, på sin «Darkness Forever»-turné. Det var da det kom. Sammenbruddet i Milano. Heroinhelvetet. Psykosene. Hallusinasjonene. Og den endelige avskjeden.

THOMAS SELTZER, som hadde blitt trendanalytiker på sine eldre dager, avfeide spekulasjonene om noe comeback:

- Vi kommer til å gjenforene Turboneger, men ikke før vi er førti og feite slik at det blir skikkelig patetisk.

Og bare for å drepe håpet helt, sa han: - Privat sektor is the new loud, mens «rock» er blitt backpacking, slumming og selvrealisering for folk som vokste opp i hjem med solidaritets-akvareller og Dea Trier Mørch-romaner om lesbisk svangerskap.

Like fullt: To og et halvt år etter gruppas exit hadde bandet en større fanbase enn noengang. Fanklubben Turbojugend opprettet avdelinger i Stockholm og Sykkylven og St. Pauli og Danzig og Florida og Vancouver og Buenos Aires og Santiago og Brisbane. Bandet ble en merkevare, en rockeskatt. Og fra å være et uglesett band i Norge, ble Turboneger plutselig et referansepunkt for alle.

KONSEPTET TURBONEGER var mye større enn summen av delene det var satt sammen av. Det var så formfullendt at det var vanskelig å skille musikk og image. Turboneger var et teatralsk maskineri av et band. For vi kunne erindre det Hertis selv sa på vei tilbake til turnébussen etter Roskilde-opptredenen i 1997, idet han stoppet opp for å forklare Turbonegers suksess:

- Den som kun tar spøk for spøk, og alvor kun alvorlig: Den har skjønt begge deler dårlig. Var det ikke det han sa da, han derre Piet Hein?

ETTER AVSKJEDSKONSERTEN i 1998, flyttet Husby hjem til Å i Lofoten. Etter hvert fikk han jobb på Norsk Fiskeværsmuseum. Under strenge behandlingsprogrammer. Ukentlige urinprøver. Samtaletarapi med psykolog. Arbeidstrening. Og etablering av et nytt sosialt nettverk i et dopfritt miljø. Hertugen klarte det. Han ble til og med engasjert som 17. mai-taler. Og hver fredag uttalte han seg om norske forhold i en fast spalte i den svenske storavisa Expressen.

- Jeg har vært bombardert av demoner, men nå er jeg på vei opp igjen, meldte han, eks-junkien.

Han kunne skue tilbake, innrømme for alle det han ikke hadde innrømmet før: Mellom turneer og plateinnspillinger hadde han stått på gata og dealet dop. Oftere og oftere hadde han endt opp på Akutten på Ullevål sykehus.

- Etter hvert ble det vanskelig for de andre gutta. De kunne aldri være sikre på om jeg var i live eller var innlagt på sykehus, fortalte han.

DET VAR EN DAG IFJOR HØST at bomben eksploderte.

- Da den riktige summen med penger kom på bordet, lot vi oss overtale. Det er ingen andre norske rockeband som klarer å levere, så da får vi bare stille, fortalte Happy Tom.

Bandet var booket til Quartfestivalen.

- Comebacket er sikkert ikke forsvarlig i forhold til Hertis\' helsetilstand, men penger kurerer alt, sa han.

Og kom med Turbonegers\' parole foran gjenkomsten:

- Sigarettrøyking. Metadon. Banning. Deathpunk. Allsang. Kontanter. Tilløp til sterke meninger.

DENNE UKA, I FORGÅRS, I OSLO. Hertugen har kommet ned fra nord. Til Oslo, byen han ødela seg i. Han har ikke vært her på lenge. Turboneger skal ha sin aller siste gjennomkjøring, før de skal ta Quart. Han er skjerpet. Og han har allerede sagt det som det er:

- Jeg vil nok alltid ha problemer, og jeg må leve med frykten for å gå på en ny smell. For å unngå skuffelser holder jeg forventningene og ambisjonene på et realistisk nivå.

Han har akkurat fylt 30 år. Turboneger er 13 år nå. Begge lever.

Kilder/bakgrunn: Artikler og reportasjer fra Aftenposten, 1990-2002. Dagbladet, Dagsavisen, Adresseavisen, nrk.no, ballade.no, Artikkelen «News, Rumours And Secret Life Of Turbo» i Rock Cirkus Magazine 2001, Turbonegers offisielle hjemmeside www.turbonegro.com, turbo archive http://home.t-online.de/home/trbarkiv/, fanklubbsiden www.turbojugendusa.com

KJELLERBAND: Fra en av Turbonegers første øvelser våren 1989
POSERER: Turboneger i 1997
NY STIL: I 1995 fikk dongeriprodusentene nye ambassadører.
JACKSON FIVE: Slik så de ut fra midten av 1994 til tidlig 1995.
KJÆRLIGHET: Hank von Helvete viser at han setter pris på fansen
LEKKERT: Hank poserer som Nastasja Kinski på Richard Avedons berømte poster fra 80-tallet.