Helvetes god butikk

Det er ti år siden helvete kom til Norge. Sigurd Wongraven (27), frontfigur i Satyricon og sjef i plateselskapet Moonfog, drar linjene fra Greven til dagens norske black metal-suksess.

SATANIST KNIVDREPT i narkostrøk, dødsprinsen, kirkebranner, nazister, rasister, morderjakt i satanistmiljø, rituelle voldtekter, «banket en spiker rett inni panna si, han banket den rett inn i kraniet», likplyndring, gravskjending og «spiddet katt til døra».

Norske og svenske aviser, høsten 1993

DET ER TI ÅR SIDEN Varg «Greven» Vikernes drepte Øystein «Euronymous» Aarseth og helvete kom til Norge. Det er også ti år siden Sigurd «Satyr» Wongraven (27), frontfigur i svartmetalbandet Satyricon, startet plateselskapet Moonfog. Når han nå jubilerer som svartmusikkens plateboss, regjerer han i et kresent selskap kjent for få, men viktige og suksessrike utgivelser. Moonfog har blant annet to av svartmetallens viktigste band i stallen: Darkthrone og Thorns. I tillegg har Moonfog signet spennende nye band som Khold og Disiplin. Disse bandene har sammen med Satyricon skapt det man i metallkretser kaller Moonfog-sounden: riffbasert og brutal svartmetall sentrert rundt død og mørke.

La oss oppsummere ti års mørketid. Sammen med Satyr sjøl.

WONGRAVEN var 17 år da norske prester måtte lære seg alt om det siste innen brannvern og drapet på Øystein Aarseth tvang politiet til dypdykk i det okkulte. Pressen skremte vettet av nasjonen på grunn av en liten gjeng svartkledde musikere som levet og åndet for mørket, vikingkulturen, skauen, fjellet, det «norske» og den ekstreme musikken. Aarseths band Mayhem, hans platebutikk «Helvete» og de villeste satanhistorier florerte over middagsbordet, på skolen og på byen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Midt i dette infernoet sto tenåringen Wongraven med brennende ambisjoner om bli metallstjerne med bandet Satyricon og starte sitt eget plateselskap.

- Da jeg startet, hadde jeg null samfunnsbevissthet. Jeg trodde at Norges rikeste mann var god for en million. Skjønner du? Jeg visste ikke hvordan noe fungerte, og var så sinnsykt inni min greie at jeg ikke lot noen ting distrahere meg.

I DAG ER LOKALENE TIL HELVETE i Gamlebyen blitt til kaffebar. For ti år siden var platebutikken samlingspunktet for den gryende svartmetallscenen i Norge.

- Vi var en del folk som fant hverandre i miljøet rundt Helvete, og andre begynte å søke seg til oss, sier Wongraven.

- Vi var et lite miljø som besto av omtrent 50 personer. Det var en god grobunn for livsstilen og musikken.

I dette miljøet startet Wongraven postordreselskapet Moonfog. Han solgte en del av tingene til Aarseth, sendte ut kataloger og hadde det morsomt. Samtidig skulle han bli metallguru med Satyricon, men bandets svenske plateselskap dreit seg ut. De hadde ikke penger, studio fikk hetta, og da ble Wongraven nervøs. Han lånte penger av mor og far, makker Frost brukte studiolånet, og gutta kjøpte ut masterteipen de hadde spilt inn.

- En dag stakk jeg oppom Tormod Opedal i Tatra Records. Han ga ut band som Munk, og jeg var på jakt etter noen utgivelser. Han fikk en demo av meg, og etterpå ringte han og ville gi det ut.

Det endte med at Wongraven og Opedal sammen startet plateselskapet Moonfog og ga ut Satyricondebuten. Sigurd var nå artist og plateboss.

- Greia med Moonfog er: det skulle være norske band som spilte ekstrem musikk av en eller annen art. Fenriz i Darkthrone sa en gang: Man må gjøre noe som blir husket om ti år, ikke konsentrere seg om å selge 10000. Slik sett har har Opedal vært en bra partner. Han driver bare med sære ting. Men vi har klart å kombinere kvalitet og forretning. Så vi gir ut ting som blir husket om ti år - og som selger mye mer enn 10000 skiver, sier Wongraven og smiler.

«NORSK ARISK BLACK METAL» konstaterte bandet Darkthrone på baksida til albumet «Transilvania Hunger» i 1994, og dermed var det duket for mer bråk. Det ble ikke bedre av at svartmetallens kanskje største og viktigste band forsvarte seg med uheldige referanser til jøder og kristne.

- Dette var i en tid da alt skulle settes på spissen. Det er min bestemte oppfatning at det de ville hevde, var norsk suverenitet innen sjangeren. Men det ble så hardt. Og Darkthrone var så lite i kontakt med den store virkeligheten at de ikke skjønte rekkevidden av det egentlig hadde skrevet. Det sa de også den gangen. Det virker kanskje som en simpel måte å komme ut av det på. Men jeg har kjent dem så lenge, og har diskutert dette så mange ganger med Fenriz, at jeg oppriktig tror de ikke hadde begrep om følgene.

Det var ingen plateselskaper som ville selge albumet «Transilvania Hunger» i Norge, ifølge Wongraven. Bortsett fra ham selv.

- Det finnes plateselskaper som kapitaliserer på black metals rykte, men så fort det handler om å stå med rak rygg og forsvare det du har kapitalisert på, så er de borte. Det er en måte å drive forretning på som jeg har null respekt for. Det er usselt og helt uten pondus.

Etterpå signerte Darkthrone på Moonfog, et viktig skritt for selskapet.

MYE HAR SKJEDD med Moonfog, Satyricon og svartmetallen siden dengang. Norsk hatmusikk frekventerer hitlister verden over, og er i dag kanskje Norges fremste kunsneriske eksportartikkel. Satyricon ga ut plate på et multinasjonalt plateselskap og ble a-listet på NRK Petre. Svartmetallere spiller i Bodø, Sogndal, London og Paris.

- Turnering har vært viktig for noen band, helt uvesentlig for andre. I black metal er det flere veier til suksess. Vi begynte først i 1996 i forbindelse med det tredje albumet. Det har vært masse kontraster på veien, men vi har i hvert fall stått på uansett hvor mange det var i salen.

Uansett. Sakte men sikkert har musikk om hat, død og mørke funnet sin store nisje i Norge og verden.

- For meg lyser mørk musikk opp det som ligger latent i min sjel. Jeg oppfatter ikke mørke og aggresjon som en negativ greie, men noe positivt og berusende, sa Wongraven i fjor.

- Jeg har vært jævlig heldig, og fått muligheten til å gjøre det jeg har drømt om her i livet om til en livsstil og et levebrød.

MEN. Det er alltid et men.

- Det er litt dårlig ettervekst i norsk black metal, slår Wongraven fast.

- Det var en jævla bra generasjon på første halvdel av 90-tallet. Omtrent som når Liverpool vant alt i 80-åra. Det var ingenting som kunne måle seg med Mayhem, Darkthrone, Enslaved, Emperor, Burzum eller Satyricon. Alle var store suksesser etter kommersielle og kunstneriske standarder. De inspirerte alle andre, og solgte mer enn alle andre.

- Men med slike kanoner å se opp til skulle man tro 17-åringene sto i kø for det ekstreme?

- Hvorfor ble Liverpool så jævlig dårlige på 90-tallet - og er fornøyde med en femteplass? Det er vanskelig å si hvorfor ikke nye band har tatt opp tråden. Men jeg tror de mangler inderligheten. Vi hadde en ekstrem lidenskap for musikken og livsstilen. Vi var oppi det med hud og hår. Kidsa i dag går på Elm Street i Oslo og tror de er helt med. Vi gikk i skauen, på fjellet, leste masse kultlitteratur og var helt oppslukt.

- Hva må skje nå da?

- Vi trenger et nytt band som blåser oss helt av banen. Thorns-skiva er genial, men Snorre Ruch i Thorns har lusket i bakgrunnen helt siden starten. De tre viktigste personene bak grunnleggelsen av norsk black metal er Fenriz i Darkthrone, Ruch og Øystein Aarseth. Det er mange andre som har vært med selvfølgelig, men det var de tre som skapte greia, skapte sounden . Det vi trenger er en 17-åring som setter standarden.

- Det er du som har et plateselskap...?

- Jeg prøver å finne fram til de bandene som har noe unikt, og som er fullstendig fokuserte. Det er helt nødvendig. Jeg prøver å si til nye band: Jeg klarer ikke å gjøre så mye, hvis dere ikke er villige. De må turnere, gjøre promoarbeid og hele den greia. Og de må ha inderligheten til musikken og livsstilen.

BLACK METAL vil fortsatt vokse, spår Wongraven.

- Vi må ikke bare tenke på egne band - selv om Satyricon er ikke noen riddere i så måte. Vi er mest opptatt av vårt eget band, og vår egen skjebne. Sånn må det jo være. Men samtidig representerer vi norsk black metal, og skjønner at det er spesielt og unikt. Det er de ulike bandene som sjøl velger sjanger, og derfor må vi være nøye hvordan vi representerer den. Det er hva en sjøl gjør som ødelegger. Det nytter ikke å blande Iron Maiden inn i dette. Eller Sisters of Mercy med flere gitarer, sirkus-synth og ingen riff. Det er ikke mørkt.

TI ÅR ETTER at tenåringen Wongraven mente at «får vi ikke bruke stavkirkene som vi vil, så la oss brenne dem», sitter han på toppen av en sjanger som bugner av selvtillit. Hva skjer nå med plateselskapet Moonfog?

- Jeg veit ikke helt. Det tar vi litt om litt. Vi skal gi ut plater som vi synes er bra, som skal være viktige og som vi tror kan selge bra. Moonfog har aldri signert mange band, og vi har sagt nei til mye bra. Dimmu Borgir ville vi ikke ha. Mayhem fikk også avslag, men de skulle jeg gjerne hatt i dag. Men det passet ikke den gang. Øystein Aarseth, som var gitarist og låtskriver i Mayhem, var død. Han skulle erstattes av en type som Øystein ikke ville ha i butikken sin. Det gikk ikke. Men i dag har Mayhem bevist sin verdi.

- Er du blitt rik?

- Jeg er metallstjerne og har nok penger til at det er verdt arbeidet jeg legger inn. Men skal jeg regne ut timelønn, så er det uforsvarlig dårlig. LO ville grepet inn og sagt at dette ikke er lov.

HELVETES BURSDAGSFEIRING: Sigurd Wongraven feirer 10-årsdagen til sitt eget blackmetalplateselskap - Moonfog.