Helvetes møterom

Fin satire om ledere fra helvete.

FILM: Man får de sjefene man fortjener, sies det. Svært få underordnede vil si seg enig i det. Og tro meg, de folka vi møter i denne satiren, ville du knapt ønsket dine verste fiender.

Spisse albuer

«Metoden» handler om sju, tilsynelatende effektive, vellykkede og perfekte sjefsemner. De er alle søkere til en toppjobb i et toppfirma, og er alle klar for en posisjon helt på toppen. Det gjenstår bare en hypermoderne personlighetstest. Det er en slik «alle mot alle»-sak, med klare fellestrekk til realitysjangerens utstemmings- og utpsykingsmetoder. Testen er like enkel som den er grusom, det handler rett og slett om hvor langt kandidatene er villig til å gå for å få jobben. Albuer og tunger er spisse som drapsvåpen og ord som empati, respekt, forståelse og menneskelighet er malplasserte i denne settingen. Her testes Darwins teorier i praksis.

Totalt kaos

Filmen er basert på «El Método Grönholm», et populært teaterstykke av Galceran Ferrer. Settingen fikk meg til å tenke på Jean-Paul Sartres klassiker «For lukkede dører». Her blir konferanserommet til en moderne versjon av helvete, høyt oppe i en skyskraper i Madrid. Men jobbsøkerne er, som Garcin hos Sartre, overbevist om at «helvete er de andre». Helvete er utenfor, der det totale kaos rår, i filmen illustrert ved enorme demonstrasjoner mot globalisering. Budskapet er tydelig, vi vil aldri klare å skape en bedre og mer rettferdig verden, før vi er villig til å endre et av våre fremste personlighetstrekk: Egoismen.

Filmet teater

Regissør Piñeyro, som står bak flere store suksesser i hjemlandet Argentina, har et godt grep om både skuespillere og framdrift. Stemningen er klaustrofobisk og ubehagelig, humoren beksvart, dialogen knivskarp, typene fine - og dessverre - gjenkjennbare. Men filmet teater er alltid vanskelig, både for de bak kamera og oss foran lerretet. «Metoden» fungerer greit som film, mens jeg vil tro at den på scenen virkelig gnistrer.