Hemingway klar i skiløypa

Også diktere går på ski - fra Arne Garborg til Knut Faldbakken.

DELTOK IKKE I VM: Ernest Hemingway var ingen konkurranseløper, men han gikk på ski og skrev levende om det i et par noveller.
DELTOK IKKE I VM: Ernest Hemingway var ingen konkurranseløper, men han gikk på ski og skrev levende om det i et par noveller.Vis mer

«George kom susende i telemarkstil, med krumme knær, men det ene benet fremover og bøyd og det andre slepende etter. Stavene hang etter ham som et par tynne insektsben og virvlet opp små skyer av sne når de rørte ved bakken. Og til sist laget hele den halvt knelende, stavslepende skikkelsen en flott høyresving, krøket seg sammen, fikk skiene i riktig stilling, den ene frem, den andre tilbake, mens kroppen dannet den riktige motvekten mot svingen og stavene markerte kurven som to lysende punkter, alt sammen i en virvel av sne.»

Hvem har skrevet dette? Ingen ringere enn Ernest Hemingway, i novellen «Skitur», fra samlingen «In Our Time» (1924). I replikkene som følger referer han både til Kristiania- og Telemarksving. Som alltid ønsket han å framstå som kyndig.

Bortsett fra Hemingway er det ikke ofte man støter på skiløping i skjønnlitteraturen, i hvert fall ikke hos forfattere som ikke er norske. Skiløping og diktning har ikke gått hånd i hånd. Olaf Bull for eksempel, skrev om fenomenet Holmenkollen at det er som « ... at se en sygdom ved naturen gjort om til et nationalklenodium, at høre en hel nation aaje sig af beundring for denne vinterdragten».

Men det fins godbiter, for eksempel i Arne Garborgs «Kolbotnbrev» (1890), der Garborg - bosatt i Østerdalen - er nær ved å gå seg bort i villmarka etter å ha vært på handletur i bygda.

Det henvises til skigåing i Ibsens «Peer Gynt» (1867), noe man i en oppsetning på Nationaltheatret i sin tid tok så bokstavelig at man lot Solveig alias Linn Stokke komme klampende inn fra kulda iført noen enorme treski - med en alldeles utilsiktet gapskrattende effekt.

Gunnar Larsen går på ski i Nordmarka i sine romaner. Til og med Axel Jensen er på skitur, i «Joacim» (1961). Den mest stormfylte skituren i norsk litteratur står Finn Alnæs for, i romanen «Koloss». Kritisk er det også for Ville Thygesen, når Jon Michelet mot slutten av «Hvit som snø» (1980) lar sin helt forsvinne i snøkavet.

Knut Faldbakken skrev en novelle, «Skikongen», i boka «Eventyr» (1970). Der møter vi en langrennsløper som er like uslåelig som Petter Northug. Problemet oppstår når det viser seg at han er homofil.

Thorvald Steen har de siste åra skrevet to romaner om sin avbrutte hoppkarriere, og skientusiasten Jan Erik Vold har skrevet den flotte samlingen «Spor, snø» (1970). Det fins sikkert mer under skaren, for den som leter.

Hemingways skriverier om skiløping ble inspirert av besøk på vintersportssteder i Sveits og Nord-Italia i 1922, da den amerikanske dikteren var korrespondent i Europa. I samlingen «Men Without Women» (1927) kom hans andre og siste skinovelle, «Idyll i alpene». Den foregår i mai, og sesongen er over.

Kanskje gjenspeiler den en lengsel hos noen hver, etter denne lange, kalde vinteren, toppet med den pågående halvannen ukes orgien i vintersport:

«Jeg følte det som en lettelse å komme vekk fra all sneen ... Jeg var temmelig trett av å gå på ski. Vi var blitt der for lenge. Vi hadde drukket smeltevann fra hyttetaket, og jeg hadde fremdeles smaken i munnen. Smaken var en del av den følelsen som skiferien nå fylte meg med. Jeg var glad det fantes andre ting enn skiløping i verden, og det føltes fint å komme ned i lavlandet, langt borte fra den unaturlige høyfjellsvåren, ned til denne maidagen i dalen.»