Hemingways mesterverk

Drømmebok for enhver som liker å lese god prosa.

BOK: Hele tre norske forfattere har skrevet etterord til denne overdådige, 771 siders, komplette norske utgaven av Ernest Hemingways noveller. Både Ari Behn, Jo Nesbø og Per Petterson - som alle ydmykt bekjenner sin gjeld til Hemingway - er enige om at novellene er dikterens største bragd. Det er det ikke vanskelig å være enig i.

Rett på sak

Her er samtlige av dem, både de Hemingway selv utga i bokform, de han bare hadde på trykk andre steder, og de som er blitt funnet seinere. Til sammen en overveldende konsentrasjon av litterær kvalitet der toppene spenner fra lange historier som «Francis Macombers korte og lykkelige liv» til tettpakkede visjoner som «På en kai ved Smyrna».

Felles for dem er den konkrete poesien i Hemingways prosa, hans rett-på-sak-måte å suge inn leseren på, hans nådeløse innsirkling av menneskelivets gåtefullhet - en blanding av tvil, angst og desillusjon. Men denne dypt pessimistiske holdningen er skildret i et språk som holder livet oppe, som kaster et skrått, forsonende sidelys inn over tilværelsen.

Ny oversettelser

Stadig oftere opplever vi at mesterverk fra verdenslitteraturen oversettes på ny - Franz Kafka, Thomas Mann, Stendalh, Joseph Conrad, Tolstoj, Dostojevskij. Betyr dette at vi bør kaste de gamle utgavene?

Slett ikke, snarere tvert imot kan det være mer enn interessant å holde seg med flere utgaver av samme verk, gjenfødt i språk som speiler forskjellige gjendiktningstemperament og forskjellige tidsepoker.

Poeten Larsen

På det meste er Hemingways noveller oversatt tre ganger. Lytt til et viktig avsnitt fra den sentrale, todelte novellen Gunnar Larsen i 1948 kalte «Elva med det store hjertet»:

«Øverst der gressbakken sluttet, hadde han tenkt å slå leir på en fin liten hylle, og Nick så utover elva hvor auren vaket. Den spratt etter insekter som kom fra myren på den andre siden nå da solen gikk ned. Mens Nick gikk oppover vollen langs elva, hadde han sett aure som spratt høyt til værs. Nå da han så nedover elva, måtte insektene ha slått seg ned på overflaten, for auren nappet dem ganske rolig til seg hele veien nedover. Så langt han kunne se nedover elva, vaket aure, og laget sirkel ved sirkel i vannspeilet, så de så ut som om det småregnet.»

Her er samme passasjen unnfanget av Peter Magnus i 1985. Han kaller historien «Den store gavemilde elven»:

«Nede ved bredden, før han kom seg høyere opp for å finne en leirplass, ble han stående og se nedover elven hvor ørreten vaket like under overflaten og snappet etter insekter som var kommet fra sumplandet på den andre siden da solen sank. Ørreten spratt opp av vannet for å fange dem. Mens Nick vandret over det lille engstykket helt nede ved elven, hadde ørreten gjort høye sprett over vannflaten. Mens han nå sto og så nedover elven, var det tydelig at insektene hadde slått seg ned på vannflaten, for hele veien nedover drev ørreten og nappet dem til seg. Så langt nedover elven som han kunne se, vaket ørreten og laget ringer i vannet, som om det var begynt å regne.»

Hjemmelekse: Hva er forskjellen på disse to versjonene?

Elva har et navn

Så kommer den tredje, som står i foreliggende utgave, oversatt av Dag Heyerdahl Larsen, som velger å beholde Hemingways tittel «Big Two-Hearted River». Dette må bety at han betrakter dette som navnet på elva, selv om det ikke går fram av teksten:

«I utkanten av gressvollen, før han kløv opp på brinken for å slå leir, ble han stående og se ut over elven der ørretene vaket. De vaket etter insekter som var kommet fra myra på den andre siden av elven da solen gikk ned. Ørretene spratt helt opp over vannflaten for å ta dem. Mens Nick ruslet over den grønne vollen langs elven hadde han sett ørret sprette høyt til værs. Da han så nedover elven, var det tydelig at insektene hadde slått seg ned på vannflaten, for ørretene beitet jevnt og trutt hele veien nedover. Over hele elven, så langt han kunne se, vaket ørret og lagde ringer i vannet så det så ut som om det hadde begynt å regne.»

Hva er en fisk?

Jeg vil ikke sette meg til doms over disse versjonene. Alle har sine særegenheter og kvaliteter. Avsnittet gjenspeiler dessuten det Ari Behn litt pretensiøst, men presist kaller «gjentakelsens metafysikk» hos Hemingway. Hos denne knapphetens mester ligger mye av den suggererende effekten nettopp i repetisjon - ikke minst i denne lange novellen, som i det ytre handler om en mann som går inn i skogen, slår leir og fisker et par ørret.

Hva den og andre historier eventuelt symboliserer på et dypere plan, er opp til hver enkelt leser å avgjøre.

Hemingway kuttet ut en tidlig avslutning på «Big Two-Hearted River», som står trykt blant etterlatte skrifter som «Om å skrive». Der går det fram at det dreier seg om en gryende forfatter, eller om en hjemvendt soldat. Hemingway selv hevdet at den handlet om det siste, men han valgte (heldigvis) å kutte alle slike referanser.

Per Petterson minner om at Hemingway insisterte på at fisken i «Den gamle mannen og havet» er en fisk, ikke en metafor for et eller annet dypsindig. Hemingway hadde lært av Gertrude Stein at «en rose er en rose er en rose». Det samme gjelder naturligvis fisk.

Les og nyt, her er bok nok for hele sommeren.

INSPIRASJON: Både Ari Behn, Jo Nesbø og Per Petterson - alle tre bestselgende norske prosaister - skriver inspirerte etterord til Ernest Hemingways samlede noveller.