TREDJE STATSMAKT: «Høyesterett skal bidra til "rettsenhet, rettsavklaring og rettsutvikling", ifølge eget motto. I stedet bidrar Høyesterett dessverre til tåkelegging, uklarhet og avvikling av viktige demokratiske spilleregler», skriver kronikkforfatteren. Foto: NTB Scanpix
TREDJE STATSMAKT: «Høyesterett skal bidra til "rettsenhet, rettsavklaring og rettsutvikling", ifølge eget motto. I stedet bidrar Høyesterett dessverre til tåkelegging, uklarhet og avvikling av viktige demokratiske spilleregler», skriver kronikkforfatteren. Foto: NTB ScanpixVis mer

Hemmelig i Høyesterett

Nå åpnes det for at søkere til landets viktigste dommerembeter kan hemmeligholdes. Det er et demokratisk tilbakeskritt.

Meninger

I utgangspunktet er søkerlistene til alle offentlige stillinger i Norge åpne for allment innsyn. Bakgrunnen er - for å sitere tidligere journalist, høyrepolitiker og datatilsynsdirektør Georg Apenes - at «det å søke en offentlig stilling er ingen privatsak.» Prinsippet er slått fast i offentlighetslovens §25. Der åpnes det riktignok - i spesielle tilfeller - for unntak for enkeltsøkere. For utnevning av dommere er prinsippet om åpenhet understreket i domstolslovens §55, bokstav i. Innstillingsrådet for dommere har så langt praktisert offentlighetsprinsippet strengt. Det vil si at man for stillinger som dommer i Høyesterett ikke har akseptert unntak fra oppføring på den offentlige søkerlisten.

Nå ser det ut til at denne praksisen kan bli endret. «Søkere vil under visse forutsetninger kunne be om at man unntas fra den offentlige søkerlisten», heter det i den siste utlysningen av to dommerembeter i Høyesterett. Hvorfor denne kursendring? I en kommentarartikkel i Advokatbladet på nyåret tok Advokatforeningens leder, Erik Keiserud, opp det faktum at det ved de siste utlysningene har vært få søkere til stillingene som høyesterettsdommer. Keiserud peker på en rekke mulige forklaringer; lønnsnivået, endringer i pensjonsreglene, stor arbeidsbelastning og preferanse for kvinnelige kandidater ved tilnærmet like faglige kvalifikasjoner. Keiserud går imidlertid raskt videre fra disse mulige forklaringene, og til den han åpenbart mener er den viktigste: at søkerne blir oppført på en offentlig søkerliste. Advokatforeningens leder mener at det for mange advokater vil «kunne få klart negative konsekvenser for advokatvirksomheten dersom det blir kjent at vedkommende søker stillingen».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Høyesterettsjustitiarius Tore Schei følger opp Keiseruds innspill i et brev til justisminister Anders Anundsen 20. januar. Her skriver Schei at «Årsaken til det sviktende søkergrunnlaget er nok sammensatt.» Han viser imidlertid til «tilbakemeldinger» om at «én viktig grunn kan være» at jurister «ikke vil ta den belastning det er å få sitt navn eksponert som søker og ikke nå opp i konkurransen om embetet.»

I et brev til høyesterettsjustitiarius, datert 24. februar, opplyser Innstillingsrådet for dommere at rådet - med fem mot to stemmer - har bestemt at det for den kommende utlysningen av embete som høyesterettsdommer skal åpnes for at søkere kan få unntak fra den offentlige søkerlisten. Dermed avviker rådet fra sin faste praksis.

Dette er en både trist og ganske underlig historie. For det første sier Advokatforeningens leder - som tilsynelatende har startet prosessen - at man skal være «være varsom med å overdrive problemene» knyttet til at det er få søkere til stillingene som høyesterettsdommere. For det andre viser han til en rekke mulige årsaker, men velger å feste seg ved den ene - og enkleste: offentlige søkerlister. Keiserud legger knapt noen empiri til grunn for sin konklusjon. For å bruke juristenes språk: Det er en sak bygget på indisier så tynne at de neppe ville stått seg mot en rettslig prøvelse.

Høyesterettsjustitiarius Tore Schei henger seg på denne udokumenterte argumentasjonen. Schei går ikke nærmere inn på andre mulige forklaringer, men hopper rett på søkerlisten. Det «kan» være en årsak, skriver Schei, og problemet «skal» primært gjelde advokater. At Advokatforeningens leder og lederen for Høyesterett trekker så vidt viktige konklusjoner i et sentralt demokratisk spørsmål på et så tynt grunnlag som dette er bekymringsfullt.

I den motsatte vektskålen hos «fru Justitia» ligger de grunnleggende prinsippene om åpenhet og innsyn og allmennhetens rett til å følge offentlige prosesser. «Som følge av Høyesteretts spesielt samfunnsviktige posisjon har søkere til embeter som høyesterettsdommere ikke fått unntak», skriver Innstillingsrådet for dommere innledningsvis. Nettopp.

Høyesterett representerer den tredje statsmakt, den som skal våke over rettssikkerheten, grunnlovsrettighetene og at de andre to statsmaktene ikke bryter med de prinsippene rettsstaten vår er bygget på. Da blir det etter mitt syn galt dersom prosessen rundt disse oppnevningene skal skje i det skjulte. Tvert imot burde det være stor offentlig oppmerksomhet og debatt om utnevningene til Høyesterett, utnevninger som er svært viktige for rettsutviklingen. Høyesterett skal bidra til «rettsenhet, rettsavklaring og rettsutvikling», ifølge eget motto. Det er funksjoner som forutsetter tillit. I stedet bidrar Høyesterett dessverre til tåkelegging, uklarhet og avvikling av viktige demokratiske spilleregler. Det vil neppe styrke interessen for, eller tilliten til, landets øverste domstol.

Å være dommer i Høyesterett er et embete for de beste, mest robuste juristene vi har, jurister med stor integritet og trygghet. Dersom framtidige høyesterettsdommere ikke tåler den smule oppmerksomhet som følger med det å stå på en offentlig søkerliste, så er det et spørsmål om de egner seg som dommere i rikets øverste domstol overhodet.

De stillingene som nå skal besettes er et resultat av at blant andre Aage Thor Falkanger går fra stillingen som høyesterettsdommer til stillingen som Sivilombudsmann; Stortingets redskap for å passe på at forvaltningen følger spillereglene. Den avtroppende Sivilombudsmannen, Arne Fliflet, har hatt åpenhet og innsyn som en av sine kjepphester og gjort en stor innsats på området - kanskje særlig når det gjelder offentlighet for søkerlister. Det er et pussig og svært trist paradoks.

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

Lik Dagbladet Meninger på Facebook