Hemmelige agendaer

I Tyrkia anklages nå statsminister Recep T. Erdogan og hans moderat-islamistiske parti AKP for å ha en skjult agenda: Islamisering av den sekulære republikken. Den samme bannbulle sendte høyresiden mot Salvador Allende før kuppet i Chile 11. september 1973: Den folkevalgte presidenten var en ulv i fåreklær. En skjult diktator. Og slik tenkte Vidkun Quisling og J.B. Hjort om Johan Nygaardsvold i 1934-5.

Når demokratier er under press, kommer beskyldningene om konstitusjonell politikk som skalkeskjul. Når åpner grunnlover eller politiske valg for flertallsdiktaturer? Finnes det mønstre i historien? Situasjonen i Tyrkia bringer på ny dette klassiske problem til overflaten.

Valget i Tyrkia var et svar til en klassisk konstitusjonell deadlock-situasjon. Valget skulle løse opp fastfrosne ideologiske skillelinjer. Men som vi har sett så mange andre ganger i den politiske historien, egner ikke alltid valg seg som kriseløser. Like ofte vil politiske spenninger fordypes gjennom hyppige valg. Det er da polariseringen vil få enda dypere næring og utløp.

Den serie av valg som f.eks. avsluttet det første eksperiment i tysk demokrati, fra oppløsningen av den siste koalisjonsregjering med parlamentarisk basis under Hermann Müller (SPD) i mars 1930 til maktovergivelsen til Hitlers 30. januar 1933, løste intet. De hyppige valgene bare fordypet krisen, åpnet slusene for NSDAP og smuldret opp partisystemet, særlig i midten.

I stedet så vi en farlig konsekvens av slik bruk av valg som erstatning for dypere kompromisser: Relativt apolitiske institusjoner, i Tysklands tilfelle Rikspresidentens embete, ble sterkt politisert. Det samme skjedde med det spanske presidentembetet under den andre republikken fra 1931 til borgerkrigen kom i 1936. Institusjoner som var ment å stå over partipolitikken ble trukket med i dragsuget og avlegitimert som nøytral instans.

Gir mellomkrigstidas politiske erfaringer ledetråder for å forstå det som skjer i Tyrkia nå?

Utenriksminister Abdullah Gül var mannen som utløste krisen. Hans kone bærer hijab. Han stilte som presidentkandidat og ble boikottet. Han stiller på ny, etter at hans parti, AKP, fikk 47% av stemmene, ikke nok til på egen hånd å endre konstitusjonen. Han vil bli avvist i de første valgomganger men så til sist valgt med simpelt flertall. Vil prisen bli et politisert presidentembete à la Paul von Hindenburg i mellomkrigstida? Og et kupp?

Det som skjer nå i Tyrkia reiser en rekke interessante spørsmål om demokratiers overlevelseskraft i særlig kulturelt og religiøst opprevne samfunn. Recep T. Erdogans valgseier var en kraftig markering av folkelig utålmodighet med et tilstivnet segment av generaler, byråkrater og en selvrekrutterende politisk klasse. De ser seg som landsfaderen Kemal Atatürks arvinger. De bruker trusselen om islamisme fra AKPs side som slaghammer for å bekjempe folkelig press nedenfra. Valget synes ikke å ha frambrakt noen tydeligere kompromissvilje. Hva nå?

Et sentralt moment i valgkampen var anklagen om at AKP bare drev midlertidig beroligende håndspåleggelse. Deres underliggende mål, sa motstanderne, er å islamisere landet. Ja, noen sa til og med – i en ny vri på konspirasjonsargumentet – at Erdogan vil fortsette tilnærmingen til EU for under dekke av denne prosessen å svekke landets sekularister ytterligere. Tanken er at liberalisering av religionslovgivningen, f.eks. åpne for mer bruk av religiøse symboler som hijab, vil framtre som positivt for menneskerettighetstenkerne i EU. Samtidig vil slike reformer understøtte AKPs linje, som er å løsne opp kemalittenes brennemerking av religiøse symboler som u-tyrkisk. Slik kan AKP få i pose og sekk: åpne for en forsiktig normalisering av religiøse symboler i tyrkisk samfunnsliv og samtidig ramme høyresiden. Situasjonen er fascinerende. Intet tyder på at Erdogan bare spiller; all handling hittil tyder på et genuint demokratisk sinnelag fra hans side, i motsetning til hans motspillere innen generalstaben og ytterst på høyresiden. Der vil man se positivt på et sammenbrudd for Erdogans EU-linje, for det vil sikre deres kontroll. Dersom Erdogan virkelig har en hemmelig islamiseringsagenda, er hans vei vanskelig å forklare, for med flere reformer i EU-retning vil det komme desto flere bindinger også av hans makt. Det er vanskelig å tenke seg at Erdogan både vil islamisere i det lange løp og søke seg inn i EU. Opposisjonen sier: Bare vent til han sitter enda tryggere. Da får vi mer enn hijab! Og EU vil ikke kunne gjøre noe.

Nå gjenstår å se om vi får neste akt: et militært forkjøps-statskupp à la Chile i 1973 for å hindre en påstått islamittisk maktovertakelse i Ankara.

Viktigst er nettopp anklagene om at seier i valg ikke forteller noe som helst om seierherrens reelle hensikter. Det var påskuddet til Pinochet i 1973, og det utgjorde for øvrig også Quislings uopphørlige litani mot Arbeiderpartiet foran valgene i 1930 og 1933. DNA var ulv i fåreham, sa NS den gang. I det øyeblikk Nygaardsvold satt i regjeringskontorene ville den røde kjerne vise hodet. Derfor syslet ideologen J.B. Hjort i de dager med planer om et preventivt konstitusjonelt statskupp for å redde Grunnloven, som det het. Mønsteret og tankegangen er den samme, selv om den historiske kontekst er vidt forskjellig.

På et dypere plan er disse anklagene en prøve på hvor dyptsittende demokratiets legitimitet er som «the only game in town», dvs. et overordnet sett av politisk-juridiske normer som går foran sektorinteresser. Vi kjenner situasjoner hvor de enkelte parter bare er demokratiske i den utstrekning det tjener deres egne interesser. Det var situasjonen i Spania både fra venstre og høyre under oppløpet til den spanske borgerkrigen. Venstresiden var like ille som høyresiden i dette opportunistiske demokratisyn. Det er liten grunn til å tro at en venstreseier i borgerkrigen ville ført til et konstitusjonelt demokrati. Regimets form ville vært betinget av det gjensidige styrkeforholdet mellom kommunister, anarkister og ulike mer eller mindre demokratiske avskygninger av sosialistpartiet og de regionale partier.

I Tyrkia kan vi nå vente flere voldelige provokasjoner fra den halvfascistiske høyresiden à la drapet på den armenske avisredaktøren Hrant Dink. De vil likne den spenningsstrategien de venstreorienterte terroristorganisasjonene RAF og De røde brigader la for dagen på 70-tallet i Tyskland og Italia. Deres hensikt var å polarisere: rive masken av den liberale staten og avsløre dens autoritære potensial for å avdekke de tilgrunnliggende samfunnsspenningene og få folket til å reise seg når disse ble avslørt. I Tyrkia er mønsteret noe liknende. Høyresiden vil avsløre det de ser som Erdogans maskespill. De vil avdekke hans reelle hensikter, som de mener er islamittiske. Slik vil de provosere unntakstilstand, som så vil utløse spiraler av vold som så i sin tur vil gjøre slutt på konstitusjonell politikk for alltid gjennom et militærkupp. Slik vil deres maktmonopol sikres. Dermed vil de også gjøre ende på alle EU-tilnærminger som stiller seg hindrende mot alle forsøk på å tilintetgjøre kurderne som trussel mot den rene etniske stat de mener var Atatürks arv.

Erdogan har hittil vist sjelden klokskap og moderasjon. Med seieren i valget vil det bli vanskeligere å provosere ham til å sette demokratiet i spill – om han nå slipper å møte europeisk arroganse i Paris og Berlin. Tenk om Europa nå ville vise klokskap og rekke en fast hånd til befestigelse av en demokratisk stat i en muslimsk befolkning.