Hemmelige dommere

I Dagbladet fredag 11. februar kunne jeg med noe overraskelse lese at det er hemmelig hvem som avsier kjennelser i Viksveen-saken. Dette var vel å merke ikke en hemmelighet begrunnet ut ifra hensynet til rikets sikkerhet, men fordi Oslo byrett frykter dommernes personlige sikkerhet i form av attentater og trusler. Det er dette siste spørsmål jeg skal ta opp her.

Jeg understreker innledningsvis at det under etterforskningen er enkelte rettslige skritt som er hemmelige. Forholdet omkring avgjørelsens hemmelighold har da som en konsekvens at det også blir en hemmelighet hvilken dommer som har truffet avgjørelsen. Dette er en nødvendig følge av systemet, og dommerens anonymitet gir ikke i seg selv noen grunn til bekymring. Det kan debatteres i hvilken utstrekning det bør være adgang til denne typen hemmelige avgjørelser, men det er ikke det tema jeg behandler her.

At dommeres identitet skal holdes skjult etter at de har truffet en avgjørelse som er offentlig kjent, er imidlertid et så markant brudd med den åpenhet og offentlighet som er et grunnleggende premiss for vårt rettssystem, at det bør påtales. For det første synes hjemmelen for en slik avgjørelse tvilsom. Spørsmålet synes ikke eksplisitt behandlet i lovgivningen. Det har vel neppe noen gang falt lovgiver inn, at noen kunne komme på ideen om å hemmeligholde dommerens identitet ved en ellers kjent avgjørelse. Dette forholder seg forøvrig ikke annerledes om deler av forhandlingene eller avgjørelser skjer for lukkede dører. Også her skal offentligheten ha innsyn i ett forhold, nemlig hvilken dommer som beslutter lukkingen.

For det andre innebærer avgjørelsen et brudd med et av de mest sentrale og viktige trekk ved vårt domstolssystem. I motsetning til i byråkratiet er ansvaret i domstolene entydig plassert hos de individer som fatter avgjørelsen. Ikke bare partene eller tiltalte, men også publikum, vil kunne gjøre seg kjent med hvilken dommer som treffer avgjørelsene. Ansvaret ved dommergjerningen innebærer at man ikke kan gjemme seg bak et upersonlig byråkrati, men selv må ta det fulle ansvar for sine avgjørelser. Vi er opptatt av kvaliteten på våre rettsavgjørelser. Denne kvaliteten sikres ved en adgang til anke eller kjæremål til en høyere rett. Kvaliteten forsøkes også sikret ved en best mulig rekruttering til dommeryrket. Men en tredje viktig faktor for kvalitetssikring er at en våken presse refererer fra domstolenes virksomhet, og at den enkelte dommer vet at oppmerksomheten er rettet mot ham eller henne personlig, ikke bare mot systemet som helhet.

For det tredje innebærer et hemmelighold av dommeres identitet en svekkelse av domstolenes autoritet. Domstolene er idag en av de samfunnsinstitusjoner som fremdeles har en høy autoritet. Domstolene er også avhengige av å beholde denne autoriteten. Men noe av grunnlaget for denne autoritet er nettopp publikums bevissthet om den åpenhet som hersker, og det individuelle ansvar som påligger den enkelte dommer. Videre er det viktig at publikum har visshet om at avgjørelsene treffes på et mest mulig korrekt grunnlag. Å gi inntrykk av at dommere er en spesielt engstelig gruppe som ønsker å gjemme seg ved den minste fare, kan gi næring til spekulasjoner om hvorvidt dommere kunne la sine avgjørelser prege av frykt. Dommere i Norge i dag har et arbeid med en meget lav helserisiko, ihvertfall hvis man ser bort fra ryggplager forårsaket av lange dager med notering i retten. Det eneste spesielle er at hvis vi mot all formodning en gang kommer i en truende situasjon, kan vi ikke trekke oss ut av den. Rettsvesenet må fungere også om dette unntaksvis skulle være farlig for dommerne. Dommere kan komme i situasjoner hvor vedkommende må fastslå at egen sikkerhet er av helt underordnet betydning i forhold til rettsstatens opprettholdelse.

For det fjerde er hemmelighold av dommernes identitet kortsiktig og uheldig som vern mot faren for trusler og attentat. Den beste beskyttelsen for rettsvesenets aktører ligger i to forhold. Det ene er at vi har et ukorrupt system. Det er ikke problematisk i Norge. Det andre er at systemet viser et mot og en besluttsomhet som gjør at trusler og attentater ikke vil påvirke systemet. Hvis disse forutsetninger er tilstede, kan trusler og vold mot dommere aldri påvirke resultatet. Derfor bør rettssystemet nettopp signalisere en likegyldighet i forhold til slike mulige trusler. Jeg taler her om en likegyldighet i forhold til hvordan vi organiserer og utfører domstolsarbeidet. At man gjennom straffetrusler, politiets arbeid og lignende forhold allikevel kan ta slike forhold meget alvorlig, er en annen sak.

For det femte gir et hemmelighold av dommeres identitet et galt signal til de vitner som i dag er redde. Trusler mot vitner er generelt ikke noe stort problem. Men problemet er voksende, og i enkelte sakstyper kan det allerede i dag være en alvorlig hindring for opprettelse av lov og rett. Problemet tas alvorlig såvel av Justisdepartementet og politiet, som av domstolene, selv om det kan være uenighet om virkemidlene. En vanskelighet er at dess mer problemet omtales, dess mer redde blir vitnene. Det minste vi må kreve er derfor at domstolenes egne aktører ved sitt eksempel viser at frykt og fortielse ikke er veien å gå. Jeg vil forøvrig finne det svært pinlig å skulle pålegge et forskremt vitne å møte i retten, samtidig som vitnet kan vise til at selv dommere ikke lenger tør fremstå under eget navn.

For det sjette virker avgjørelsen uheldig for omdømmet til Oslo byrett. Denne er Norges største domstol, og betydelig større enn noen av de andre domstolene. Den er også en meget viktig domstol. Sakene er gjennomgående større enn ved andre førsteinstansdomstoler. Svært mange saker hvor staten er involvert, går for Oslo byrett. Svært mange private saker vedrørende de største næringsdrivende og svært mange av de store straffesaker, gjør det samme. Sakstilfang og beliggenhet gjør på den annen side at Oslo byrett er av de domstoler som har fordelen av en temmelig stor og kvalifisert søkermasse når embeter blir ledige. Oslo byrett er imidlertid også en av de få domstoler hvor den enkelte dommer blir temmelig anonym. Og den er derfor også en av de få hvor et hemmelighold av dommeres identitet i praksis kan la seg gjennomføre. Det ville virke uheldig for byrettens omdømme om det skulle festne seg det inntrykk at domstolens størrelse gjør at den er et velegnet tilfluktssted for anonyme byråkrater, som ønsker prestisjen og arbeidsoppgavene ved et dommerembete, men ikke er villige til å ta belastningen ved å stå i offentlighetens søkelys. Og det ville virke uheldig for byrettens rekruttering, hvis et slikt inntrykk også skulle festne seg blant de potensielle søkere til nye dommerembeter.

Vi bør etter min oppfatning ønske oppmerksomhet mot de enkelte dommere velkommen. Det er mitt håp at vi dommere skal slippe unna den typen pretendert undersøkende journalistikk som graver litt tilfeldig i dommeres private gjøren og laden, for så å hakke ubegrunnet på en tilfeldig dommer. Vi har sett slike tendenser, blant annet når en avis innhentet kredittopplysninger på dommere for deretter å henge noen av dem ut på et tynt og til dels misforstått grunnlag. Når det gjelder selve dommergjerningen, er det imidlertid en del av jobben at pressen skal følge med de enkelte dommere. Den eneste beskyttelse vi kan håpe på, er at pressen gjør det til en hovedregel å omtale dommeren ved navn når de omtaler rettssaker, uansett grunnen til at saken omtales. På den måten kan det ihvertfall gå rutine i at dommeres identitet er på det rene, og vi slipper den litt ubehagelige skjevhet som gjør seg gjeldende, hvis dommerens navn bare trekkes frem når noen kritiseres.