Hemmeligheter i straffeprosessen?

Retten til innsyn i dokumenter som angår en selv er et grunnleggende rettssikkerhetskrav, skriver Thomas Mathiesen.

Justisdepartementet har hatt ute til høring et lovforslag om begrensninger i tiltaltes og forsvarers adgang til dokumentinnsyn og bevisførsel. Det skal kunne gjelde alvorlige forbrytelser, og skal gjelde opplysninger som påtalemyndigheten ikke vil påberope som bevis i saken. Det er domstolen som etter begjæring fra påtalemyndigheten skal kunne beslutte begrensningene.

Bakgrunnen er den såkalte «heroinsaken», der de siktede ble løslatt: Høyesterett la til grunn at dokumentene var av betydning for saken, og at det var grunnlag for innsyn. Men av hensyn til sine politikilder ville ikke påtalemyndigheten gi personene innsyn, og valgte i stedet å trekke tiltalen.

Justisdepartementet ønsket lovforslaget om begrensninger i innsyn lynraskt gjennom. Opprinnelig ble det bare gitt noen få dagers høringsfrist, senere ble fristen utvidet til fire uker.

Saken er meget prinsipiell, og reiser spørsmål om rettssikkerhet. Retten til innsyn i dokumenter som angår en selv er et grunnleggende rettssikkerhetskrav. Skal det være mulig for forsvarer og tiltalt å sette seg inn i alle relevante dokumenter i saken? Skal det være mulig for forsvarer og tiltalt å kontrollere at politiet har fulgt spillereglene for hvordan politiet skal gå fram? I lys av spørsmålenes viktighet burde det ha vært satt en høringsfrist på flere måneder i denne saken, noe som ville gitt anledning til fordypelse i problemstillingene som reises, debattmøter og lignende. Haster-preget som Justisdepartementets saksbehandling innebærer, ser ut til å være en del av den symbolpolitikk som departementet for tiden driver. Det gjelder tydeligvis å slå i bordet så raskt som mulig, for å vise tilsynelatende handlekraft. Det Justisdepartementet i stedet burde vise, er sindighet. Justisdepartementet forvalter dypt prinsipielle spørsmål, i denne og mange andre saker, som krever ro og tid til tenkning, ikke symbolpolitisk ekspressfart.

Forslaget om begrensninger i den siktedes og forsvarerens innsyn i dokumenter med opplysninger som påtalemyndigheten ikke vil påberope seg som bevis, lander i skjæringspunktet mellom rettssikkerhet og effektivitet. Det betyr at forslaget reiser avgjørende verdispørsmål. Hvor langt skal effektivitetshensynet råde på bekostning av siktedes fundamentale rettssikkerhetskrav?

I de senere årene har påtalemyndighet og politi fått, eller er i ferd med å få, sine muligheter for effektiv etterforskning sterkt økt, etter manges mening på bekostning av rettssikkerhetshensynet:Adgangen til telefonavlytting er blitt utvidet til å gjelde alle lovbrudd med en strafferamme på fengsel i 10 år eller mer.Adgangen til kontroll av teletrafikkdata - hvem som ringer, e-mailer, fakser til hvem - er utvidet til å omfatte alle lovbrudd med en strafferamme på 5 år eller mer.Teknisk sporing - plassering av peileutstyr på gjenstander - er blitt tillatt ved etterforskning av lovbrudd med en strafferamme på 5 år eller mer (i noen tilfeller, med peileutstyr på klær og lignende - 10 år eller mer).Kommunikasjonskontroll besluttes av retten, men påtalemyndigheten har kompetanse i hastesaker.Overskuddsinformasjon kan brukes som bevis i straffesaker som kunne gitt selvstendig grunnlag for kontrollen.Det er ikke ennå åpnet for romavlytting, men i behandlingen av dette spørsmålet uttalte Stortingets justiskomité (Innst. O. nr. 3 1999- 2000) at romavlytting «ikke tas opp til konkret behandling i denne omgang » (min kursivering), men at man «antar at spørsmålet om romavlytting vil kunne komme opp til politisk behandling innen rimelig tid, og ber departementet vurdere romavlytting(...).»Det er nedsatt utvalg som skal vurdere forebyggende politimetoder som tillegg til etterforskningsmetodene.Det er åpnet adgang til anonym vitneførsel under visse vilkår.Samarbeidet i Schengen informasjonssystem har åpnet for vidtgående tilknytning for politiet til datasamarbeid med EU-land. En omfattende modernisering av Schengen informasjonssystem, med nye databaser bl.a. med registrering av personer som truer den offentlige orden, er under planlegging.Tilknytningen til Schengen-samarbeidet har åpnet for det såkalte Sirene-samarbeidet, som innebærer meget omfattende informasjonsutveksling, ut over Schengen informasjonssystem, med politietater (Sirene-kontorene) i EU-land.

Dette er bare et utvalg fra den vifte av metoder og tiltak som påtalemyndighet/politi nå råder over/kommer til å råde over. Det er effektivitetshensynet i kriminalitetsbekjempelsen som på politisk hold har motivert åpningen av adgang til disse metodene og tiltakene.

Det er all grunn til å spørre seg om metodene og tiltakene er fornuftige i forhold til den reelle kriminalitetstrusselen. Det er grunnlag for å si at den organiserte kriminaliteten, den grenseoverskridende kriminaliteten samt voldskriminaliteten neppe er så omfattende, stigende og faretruende som den offentlige mening skulle tilsi, selv om det naturligvis finnes tendenser. På dette samfunnsområdet som på flere andre i dagens samfunn, skapes det fiendebilder gjennom massemedienes behandling av stoffet. Fiendebildene reageres det så politisk på, i en spiral som gir grobunn for metoder og tiltak som går langt ut over det som er tilrådelig fra et rettssikkerhetssynspunkt.

Det er grunn til å tvile ganske sterkt på at metodearsenalet i virkeligheten er så effektivt som påtalemyndighet og politi hevder.

Det er imidlertid grunn til å fremheve at arsenalet truer rettssikkerheten. Slik bestemmelsene er definert og praksis utformet, kan sakesløse mennesker komme i politiets øyesyn, med de store konsekvenser dette kan ha for den enkelte. Lundkommisjonen har vist at dette var mulig i fortiden. Det er også mulig i nåtiden og fremtiden. Hvis det blir vedtatt, føyer forslaget om begrensninger i dokumentinnsyn seg til rekken av bestemmelser som uthuler rettssikkerheten.

Oppnevning av særskilt forsvarer når det begjæres begrensning av dokumentinnsyn mv., som departementet har foreslått for å bøte på problemet, vil være til svært liten hjelp, og nærmest fungere som en legitimering av systemet. Som departementet selv skriver: Den særskilt oppnevnte forsvarer «har få muligheter til å vite mer om de faktiske forhold enn det som kommer frem i saken» (s. 59). Han eller hun kan ikke engang gi til kjenne overfor andre enn retten og påtalemyndigheten at han/hun er oppnevnt. Det grenser til det latterlige når departementet viser til at den særskilt oppnevnte forsvareren kan bygge på sin «generelle erfaring» mv. Departementet må vite at en slik forsvarer vil kunne utrette svært lite når han eller hun står overfor det informasjonstilfang som politiet sitter inne med og kan vise til. Departementet viser her komplett uforstand når det gjelder det sosiologiske fenomen makt i rettspleien.

Min konklusjon er denne:

Justisdepartementet må ikke nå føye enda et virkemiddel, med rettsusikkerhet som konsekvens, til den lange serien av virkemidler med slik følge som politi/påtalemyndighet allerede har fått. I lang tid har effektivitetshensynet nå fått forrang foran rettssikkerhetshensynet. Verdiskalaen har langsomt, men sikkert, og i sum meget sterkt, vippet i retning av effektivitetshensynet, og det til og med uten at vi vet hvor effektive tiltakene faktisk er. Justisdepartementet må nå vise sindighet og arbeide for en gjenreisning av rettssikkerhetshensynet. Et første skritt vil være å skrinlegge forslaget om begrensninger på dokumentinnsyn.

Et slikt skritt krever politisk mot. Det er rimelig å kreve at departementet viser slikt mot.

Det må nedsettes et allsidig sammensatt utvalg som foretar en overordnet vurdering og analyse av forholdet mellom effektivitetshensyn og rettssikkerhetshensyn på hele justis- og straffesektoren. Utvalget bør få i mandat bl.a. å foreslå tiltak for å gjenreise rettssikkerhetshensynets betydning i strafferettspleien.

Justisdepartementet kan skrinlegge saken om begrensninger i dokumentinnsyn mv. nettopp i lys av at et slikt utvalg nedsettes.