Hemmelighetsfull thriller om pasientdrap

Rivertonvinner Torkil Damhaug skriver litt for innfløkt.

INDRE MONOLOG:  Mye av handlingen i Torkil Damhaugs romaner foregår inne i karakterenes hoder. Nå er han aktuell med en ny psykologisk thriller. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
INDRE MONOLOG: Mye av handlingen i Torkil Damhaugs romaner foregår inne i karakterenes hoder. Nå er han aktuell med en ny psykologisk thriller. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

ANMELDELSE: Torkil Damhaug er en av norsk krims mest spennende stemmer. Han fikk Rivertonprisen for sin forrige bok, «Ildmannen». Den kom ut høsten for to år siden, og anmelderne var samstemte i at den antakelig var hans beste kriminalroman til da.

Merkelappen psykologisk thriller er kanskje riktigere, for mye av handlingen i Damhaugs bøker foregår inne i karakterenes hoder. Det gjør den også i «Sikre tegn på din død», men her faller det ikke like heldig ut.    

Døden på Romerike

Hemmelighetsfull thriller om pasientdrap

Også denne gangen er handlingen lagt til Romerike og flere ganger tangerer den hendelser og karakterer fra «Ildmannen». En ung iraner jobber som portør på Akershus universitetssykehus. Han blir bedt om å frakte en pasient fra en avdeling til en annen, men pasienten nekter og forsøker isteden å fortelle portøren noe viktig.

Senere blir den samme pasienten funnet død med avskåret strupe, og denne begivenheten utløser en kjede av andre begivenheter som forfatteren riktignok klarer å lande til slutt, men som lenge virker veldig innfløkte på leseren.    

Indre monolog

Romanen har mange karakterer, men ingen tydelig hovedperson. De to viktigste er, foruten den iranske portøren, tidligere rettsmedisiner Jennifer Plåterud og hennes sønn Sigurd. Alle blir de viklet inn i mysteriet rundt den drepte pasienten, men fra hver sin kant og på hver sine vis. Alle har de også en fortid de trekker på, og sine kompliserte innbyrdes relasjoner. Det har resultert i en roman der den indre monologen er et dominerende virkemiddel.

Damhaug skriver godt og stødig, og til tross for plottets massivitet vet han antakelig godt hvor han er på vei. Men det spørs om leseren vet det samme.

Slik romanen er bygget opp, er det som fortellingen slurer litt for mye. Der den kunne blitt tydeligere og skutt fart, blir den i steden enda mer kompleks og hemmelighetsfull.

Den kan til enhver tid ta så mange ulike retninger at nysgjerrigheten på det endelige svaret dessverre avtar litt underveis, i hvert fall for denne leseren.