Hemmelighold preger norsk UD

NÅR REPRESENTANTER

for norsk UD får snakke fritt, tegner de et svært kritisk bilde av departementets offentlighetskultur. Den er gammeldags og sentralistisk, preget av hemmelighold og mangelfull intern dialog. Norge har også det mest lukkede departementet i Skandinavia når vi ser på hvem som uttaler seg til offentligheten. Situasjonen skaper frustrasjon innad, og kan i verste fall påvirke norsk utenrikspolitikk.

Dette kom fram da vi gjennomførte en serie intervjuer med sentralt plasserte personer i utenriksministerens del av UD (Utviklingsministerens domene er ikke berørt). Undersøkelsen som presenteres i Samtiden denne uken, springer ut fra et bredere prosjekt om internasjonale konflikter ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI). Intervjuene er anonymisert.

MENS BÅDE

svensk, finsk og dansk UD siste årene har åpnet radikalt opp, er det i utgangspunktet fortsatt kun politisk ledelse og pressetalsmannen som uttaler seg til offentligheten i Norge. I tilspissede situasjoner kan pressetalsmannen motta opp mot 200 henvendelser i døgnet fra mediene. Det er ingen skrevne regler om at så få skal uttale seg, men den rådende kulturen skal gå ut på å «si minst mulig til journalister». I Finland og Sverige derimot har nå enhver tjenestemann rett til å uttale seg. I Danmark kan bare høyere medarbeidere gi direkte sitater til mediene, men ingen får munnkurv.

Noen av våre kilder anser det som viktig å ha kontroll med informasjonen som når ut. For dem er sikkerhetshensyn viktigere enn krav om ytringsfrihet. De frykter også at tjenestemenns uttalelser kan bli tolket som Norges offisielle syn. Et eksempel var da Lasse Qvigstad, daværende justisråd i Washington, i 2001 ble nektet å offentliggjøre en kritisk artikkel om amerikanske militærdomstoler. I Finland ville trolig dette ikke skjedd. Yrjö Lansipuro, informasjonssjef i finsk UD, sier: «Folk forstår jo at ikke alt tjenestemenn sier nødvendigvis er offisiell finsk politikk.» Han mener åpenhet er en demokratisk nødvendighet for utenrikstjenesten i vår tid, og er ikke redd for at mer åpenhet skal gi anarki.

ARVEN FRA DEN GANG

utenrikstjenesten var opphøyet og forholdet til offentligheten fjernt, beskrives fortsatt som merkbar i UD. Kanalen ut til publikum er smal også i den forstand at dokumenter hemmeligstemples unødig. Studier viser at hemmeligholdet av dokumenter ofte går langt utover den lovfestede adgangen til å beskytte landets interesser. Våre kilder bekrefter at problemet er vedvarende.

UD-ansattes lojalitet er svært sterk. Karrieren er særdeles viktig, og man utfordrer ikke systemet unødig. Redselen for å gjøre noe galt veier ofte tyngre enn hensynet til offentligheten. «Det er bedre å unnta litt for mye enn for litt for lite,» sier en UD-ansatt. Det samme gjelder kontakt med pressen utenom «tjenestevei». I forbindelse med en USA-relatert lekkasje for noen år siden forteller en annen: «Alle som kunne mistenkes for å stå bak, ble oppringt med beskjed om at dette ble det sett alvorlig på. (...) Sånn fungerer det. Folk er redde for represalier.»

Hemmelighold gir i seg selv intern prestisje. Hemmeligstempling høyner en saks status. Offisielt prøver UD å komme denne praksisen til livs. Mange av de intervjuede mener imidlertid problemet er grunnleggende: «Så lenge departementets kultur ikke forandrer seg, blir ikke forsøkene på å øke fokuset på offentlighet mye mer enn festtaler,» sier en av våre informanter.

Det er imidlertid ikke bare publikum som får for lite informasjon. Informasjonskanalen fra bunn til topps innad i systemet beskrives også som for smal. Siling av informasjon i store organisasjoner er nødvendig, men ifølge våre kilder er silingen i UD unødvendig sterk. En smal kanal utad fører også til intern kamp om å vinne «sendetid» i kanalen, og når få får delta i prosesser og diskusjoner, kan de naturlige og gjensidige interne kontrollmekanismene svekkes. Flere mener at det derfor er makt og posisjon, ikke kunnskap, som er avgjørende for hvem som når fram med innspill og informasjon. Samtidig får noen fagmiljøer systematisk forrang, ikke bare som resultat av politiske valg, men av intern maktkamp. Maktkampene foregår på alle nivåer. En kilde forteller at «selv statssekretærer opplever å bli spilt helt ut over sidelinjen av folk i embetsverket med en egen agenda.»

I SIN YTTERSTE KONSEKVENS

betyr dette at den politiske ledelsen ikke kan være trygg på at den foretar beslutninger basert på den beste tilgjengelige informasjon. Denne risikoen forsterkes i den daglige omgangen med nyhetsmediene, der tiden ofte er knapp.

I verste fall kan dette påvirke norsk utenrikspolitikk. Flere hevder for eksempel at den politiske ledelsen lenge lot seg presse inn i en unyansert rolle som USA-støttespillere av sterke grupperinger i embetsverket i Afghanistan-spørsmålet. Orienteringen mot sikkerhetspolitikk dominerte, andre dimensjoner ved krigen kom i bakevja: «Det var en fullstendig manglende fokus på annet enn soldater, kuler og krutt. En gruppe dominerte veldig,» som en UD-ansatt kilde uttrykker det.

Guantanamo-saken trekkes også frem av flere. De mener at utenriksministerens manglende kritikk av forholdene (og USA) skyldtes et for snevert informasjonstilfang, noe som igjen settes i sammenheng med den makten enkelte grupper har til å sette dagsorden innad i huset. «(Det) ble ikke invitert til kritikk, til å teste de politiske standpunktene. Det ble ikke lagt opp til å gå saken etter i sømmene ut fra folkeretten og andre tradisjoner i norsk utenrikspolitikk. (...) Informasjonen ble en refleks av én liten gruppe,» heter det i ett intervju.

BAK SLIKE UTSAGN

ligger en sterk systemkritikk. Departementet må vekk fra en selvforståelse der det «ikke behøver å legitimere seg, og har en suveren rett til å avgjøre hva publikum bør og ikke bør få vite noe om,» som en UD-ansatt uttrykker det. En av våre kilder setter sin lit til organisasjonsmessige grep, og tror at mer bruk av informasjonsteknologi vil bryte ned UDs tradisjoner og hierarki. Andre er ikke enige i at det er tilstrekkelig, men har liten tro på at det er lett å endre UDs kultur. En av de UD-ansatte sier det slik: «Overlevelsesstrategien i UD er å ikke gjøre noe nytt.»