Hemmes av formen

Idris Elba ruver i tittelrollen, men «Mandela: Veien til frihet» er svært konvensjonell.

FILM: Den biografiske filmen, «biopic» på fagspråket, er en sliten og forhåpentligvis døende sjanger. Skal man skildre et helt livsløp, er TV-serien en mer egnet innpakning. Et begivenhetsrikt liv blir gjerne deformert når det skal presses inn i filmformatets to timer.

Mange filmskapere har innsett at det er bedre å portrettere et menneske ved å sirkle inn én viktig periode i deres liv. Når livet passerer i revy over lerretet, er det vanskelig å gå i dybden. Det blir barndom, forelskelser, giftemål, barnefødsler, velkjente hendelser og gradvis grånende hår.

Langvarig prosjekt
Produsent Anant Singh har gått svanger med denne filmen siden han intervjuet Mandela i fengselet. Da selvbiografien «Long Walk to Freedom» kom ut i 1995, sikret Singh seg rettighetene. I løpet av det 18 år lange svangerskapet, har Singh og diverse manusforfattere blant annet jobbet med Morgan Freeman, som i stedet endte med å spille Mandela i Clint Eastwoods «Invictus».

Justin Chadwick («Søstrene Boleyn») har regissert den svært så konvensjonelle filmen, som såvidt rakk å ha premiere før Mandela døde. I løpet av 141 minutter er vi innom viktige etapper i Mandelas liv. Først litt barndom og et overgangsrituale i xhosa-landsbyen der han vokste opp, deretter den velkledde og ambisiøse advokaten som gradvis radikaliseres når han skjønner at utdanning og hardt arbeid aldri vil ta knekken på apartheid.

Mange etapper
Vi er innom Sharpville-massakrene i 1960 og Soweto-opprøret 16 år seinere, vi følger Mandela og andre ANC-medlemmer når de gjennomfører sabotasjeaksjoner, vi blir kjent med Winnie, er med på rettssaken og bruker en god del tid på Robben Island. Alt sammen er kompetent iscenesatt og framkaller en sterk følelse av indignasjon, en indignasjon som har ligget i dvale siden 90-tallet - selv pleide jeg å få klump i halsen hver gang jeg hørte de første strofene av «Nkosi Sikelel' iAfrika», den kommende nasjonalsangen.

Men det er Idris Elba som redder filmen fra å bli middelmådig. Han er på alle vis en ruvende skikkelse og er limet som holder dramaet som noenlunde sammen. Det er likevel liten tvil om at filmen burde konsentrert seg om en kortere periode av Mandelas liv, fortrinnsvis tida etter løslatelsen.