Hemningsløs modernist

Orten er en dikter som ikke alltid vet å veie sine ord.

Med sin diktsamling «Fluktlinjer» spiller Øystein Orten hemningsløst på de muligheter en poetikk gir. Han dyrker fram ord og ordsammensetninger som blender og forbløffer, mer enn de formidler mening. Han setter ord på papiret i en uforpliktende lek. De støter sammen i de reneste kollisjoner. Men det er ikke alle poeter gitt å kunne «dikte med slumpens klokker klemtende for fullt» - som surrealisten Paul Eluard uttrykte det.

Veier ikke ordene

«Lukta av død innegjerda i parenteser på upolerte obeliskar/korresponderer med dativ attarst i munnholene». Slik uttrykker Orten seg. Slik håndhever han den dikteriske friheten. Selv om ord som: dativ, parentesar, obeliskar virker som satt på papiret på lykke og fromme - i surrealistisk ånd, så behøver det ikke oppstå poesi.

Jeg tror det skjærer seg for Orten fordi slike ord har klare betydninger og referanser. Ordene stikker seg ut som påhengte fremmedlegemer. Et annet dikt, et ellers fint landskapsdikt, avsluttes slik: «havets myke lepper nyperosers lesbiske kyss.» Skulle ordet «lesbiske» bringe tankene til dikterinnen Sappfo og øya Lesbos? Eller hva? Ordet får en utilsiktet effekt. Det er maniert, såkalt dristig. Orten veier ikke alltid sine ord. Det er det ene.

Portrett av en lærer

Det andre er: Når Orten modererer sin modernisme, skreller av de slående fremmedordene og ikke lar skrudde ordkombinasjoner gå aldeles utover ordenes meningsformidlende funksjon, da skaper han rettlinjede fortellinger, portretter og landskap av sine dikt. Ikke helt rettlinjede. Til det er fortellingene for skjeve og portrettene for barokke. Men selve det poetiske uttrykket blir streit og ekte. Særlig er jeg svak for diktet «Ytst», et varmhjertet portrett av en lærer av det gamle slaget:

Gamlelæraren

alltid den same svarte

vesten og slipset godt fortøygd

sat krum på ei høgd der framme

i utkanten av så mykje avstand

og bladde i eit gulna atlas, pusta inn

botssalmane heimekjende

fjellformasjonar med halvopne auge

demonstrerte dei alvorlege røystene

frå brand og snorre med ein dirrande peikefinger.