Henger etter jentene i sporet

Nå er selvfølgelig Marit Bjørgen det største norske idolet i ski-VM, men bare for noen tiår siden var det visst en skam for kvinner å gå fort på ski.

VINNERJENTER: Her ved NM Steinkjer 2011. Vinnerne av Kvinner 15km Fellesstart var(fv) Kristin Størmer Steira(sølv), Marit Bjørgen(gull), og Therese Johaug(bronse) Foto: Ned Alley / Scanpix
VINNERJENTER: Her ved NM Steinkjer 2011. Vinnerne av Kvinner 15km Fellesstart var(fv) Kristin Størmer Steira(sølv), Marit Bjørgen(gull), og Therese Johaug(bronse) Foto: Ned Alley / ScanpixVis mer

FREMDELES RETTER jeg ubevisst litt på ryggen idet jeg passer akkurat det punktet. Prøver å få rumpa fram og tyngden riktigere over frasparket for liksom å forsikre meg om at denne gangen kommer hun ikke forbi.

Men det er for seint. 45 år for seint. Det var klasserenn fra Sandbakken i Østmarka, og forhåpningene store. Jeg visste jeg var blant de beste. Toppet søylene på papp-plakaten oppe ved tavla der vi førte antall kilometre med tjukk rød fargeblyant hver morgen etter å ha stupt i seng rett fra lysløypa, og brukte frisøndagene med pappa til å utforske sporene i de endeløse skogene rundt Oslo.

På de turene var ikke storesøsteren min med. Jenter var ikke nødvendigvis det tidlig på 60-tallet, men det var visst annerledes med Bente i klassen. Vel var hun et hvitt elegant vidunder i tennis, men hvordan kunne hun være så rask i løypa? For her kom hun på startnummeret etter. Lyden av ski og staver mot snøen først, slik at jeg kavet enda mer med festet opp den lange mota. Så den hissig pusten hennes, før det triumferende lød:

- Løype, løype!

SKIJENTER SKULLE ikke rope sånn på den tida. De skulle helst ikke være skijenter heller.

Jeg som ble døpt med mellomnavnet Oddmund etter storløperen Oddmund Jensen, tok de første takene mine i løypa mens Dagbladets sportsredaktør Leif Isdal dekket ski-VM i Lahti under tittelen «Siste gang vi deltar i kvinnelangrenn»:

- Gårsdagens kvinnelangrenn er mitt styggeste idrettsminne til dags dato. De kvinnelige tilskuerne må føle seg fornedret på sitt kjønns vegne. Så uskjønt var dette innslaget i årets verdensmesterskap at man gikk nedslått og kvalm hjem fra Skistadion. Det var kvinneidrett i sin aller verste avskygning, skrev min seinere kollega Isdal før han forklarte vemmelsen.

- Det var vondt å se hvordan jentene kom gjennomsvette og segneferdige, bustete på håret og grimet i ansiktet. Bare et par hederlige unntak fantes, blant dem Norges Ingrid Wigernæs, som til og med holdt make-up'en i orden.

Da hadde den norske langrennslederen Eldar Hagen allerede forsikret Dagbladet at det ble siste gangen Norge sendte jenter til et verdensmesterskap eller olympiade, men bare noen år etter var altså dette manneløftet brutt.

I hvert fall i renn for klasse 7b.

For her kom Bente bakfra, og hun forsvant fort.

SKAMMEN OVER det tapte løpet satt i lenge etter at jeg som juniorløper kom på kretslaget i langrenn, men må ha sluppet en eller annen gang tidlig på 1980-tallet da Grete Waitz hadde fått snudd opp ned på alle forestillingene våre om kjønn og utholdenhetsidrett og jentene nesten alene sørget for sponsorinntektene i Norges Skiforbund.

Da hadde visst alle i det samme forbundet glemt at det bare var noen vintre siden de samme skijentene under OL-forberedelsene sine møtte stengte dører på et hotell i særklasse i Gudbrandsdalen fordi de norske langrennsgutta - med mange av våre historiske ski-ikoner på plass - ville ha løypenettet deromkring for seg selv.

Da jentene likevel fikk tryglet seg til et enslig fellesrom i kjelleren på hotellet, ble det krangel med herrelandslaget dagen etter. Det var et par av gutta som mente at Berit Aunli - da ennå ikke verdens -og olympiamester - hadde falt så keitete i en sving at løypa dermed var ødelagt for treningen deres.

Nå gråter alle i TV-vinneren «Mesternes Mester» fordi den fortsatt like atletiske og omgjengelige Berit misser på en sportslig liksomtest og må sendes hjem. Den jevnbyrdige konkurransen mellom kjønnene er jo blitt så selvfølgelig at jeg for et par år siden var stolt som en hane over tida mi på et presserenn i Vasalopp-traseen. Da spurtet jeg den siste knappe mila nesten like bra som det Marit Bjørgen samme dagen kontrollert avsluttet sitt mye lenger Vasalopp inn til seier.

SÅNN SKJØNNER snart ingen hva vi snakker om når vi sammenlikner gutter og jenters prestasjoner i langrennsløypa. På bare litt over en generasjon, er den saken blitt borte som tema.

Det har gått på en, to, tre; også målt i antall ski-VM i Oslo:

• I 1966 var jenter i VM-sporet en raritet selv om det første internasjonale stafettsølvet ga et slags sportslig gjennombrudd.

• I 1982 var jentene en overraskelse og vant plutselig medaljene og hele kongeriket akkurat på det.

• I 2011 blir Marit Bjørgen og resten av de norske jentene best, og alt er som det skal være.

Da er det tilsynelatende ikke mye symbolkraft igjen i de kvinnelige norske langrennsløpernes sterke resultater i sporet.

MEN FULLT SÅ enkelt er det fortsatt ikke. For det er bare to år siden Marit Bjørgen tok et oppgjør med hvordan hun hadde latt idrettskarrieren sin bli styrt av sterke menn. Gjennom alle disse årene der farten til langrennsjenter ble skrudd opp fra en overraskelse til en selvfølgelighet, hadde det unike skitalentet Marit ansvarsfullt og pliktoppfyllende latt seg trene av gutter.

Endringen kom ikke som noe oppgjør med noen av dem. Hun var fortsatt like takknemlig for all den trofaste hjelpen underveis, men nå ville hun overta ansvaret selv. Det skjedde rett etter et mislykket VM i Liberec, og de to årene som fulgte blir stående som selve fortellingen i norsk idrett om mulighetene i det å overta styringen av sin egen trening.

I en nær totalt mannsdominert idrett som aldri har hatt sin trenerprofet som Marit Breivik og lært om bevisst utvikling av utøvernes kunnskap og selvfølelse, var Bjørgens valg en sensasjon. Hennes forvandling fra å bli trent til å trene har en effekt som kan sjekkes ut i VM-løypene i halvannen uke framover.

Å FÅ FLERE kvinnelige topptrenere tar visst lengre tid.

Langrenn er en idrett som krever herding av stål i ben og armer sesong etter sesong. Gjennom en så tidkrevende utvikling gnisser de sportslige ambisjonene etter hvert mot sterke sosiale trekk i samfunnet vårt. Der er det fortsatt en utbredt forventning om at mødre tar det meste av det daglige omsorgsansvaret etter fødsel eller at flinke jenter skaffer seg en lang og god utdannelse

I denne tidsskvisen blir det til at mange av de beste skijentene lett velger en kortere idrettskarriere og vegrer seg for å fortsette inn i en svært reisebelastet trenerjobb.

Men for dem som blir igjen i løypa, er forvandlingen rundt dem total.

FOR DER det brede, kunnskapsrike norske langrennspublikummet bare for noen tiår siden nølte med å anerkjenne jentenes prestasjoner i sporet, blir Marit Bjørgens gjenkomst på toppen av seierspallen møtt med nedsnødd beundring.

Da Dagbladet forleden formidlet resultatene fra den store meningsmålingen om Marits suverene posisjon blant de ulike norske skiheltene, lå det avgjørende norske kulturelle skiftet gjemt i det såkalte underlagsmaterialet. Splitter du spørreundersøkelsen i folks interesser, er det tydelig hvordan prestasjonene til en 30-årig langrennsjente har grepet de som aller best vet hva denne suksessen har kostet i slit og daglig trening:

• Blant langrennskjennerne; de som innser at løypelivet inneholder mer enn blå Swix pluss noe rødt klister det gjelder å holde seg unna, velger 98 prosent Bjørgen som sitt idrettslige forbilde.

Da kan vi gamle gutta endelig slappe helt av i kroppen og i drømme bare la jentene gli forbi.

I skisporet er sånt for lengst blitt den nye hverdagen.