FREMDELES RETTER jeg ubevisst litt på ryggen idet jeg passer akkurat det punktet. Prøver å få rumpa fram og tyngden riktigere over frasparket for liksom å forsikre meg om at denne gangen kommer hun ikke forbi.

Men det er for seint. 45 år for seint. Det var klasserenn fra Sandbakken i Østmarka, og forhåpningene store. Jeg visste jeg var blant de beste. Toppet søylene på papp-plakaten oppe ved tavla der vi førte antall kilometre med tjukk rød fargeblyant hver morgen etter å ha stupt i seng rett fra lysløypa, og brukte frisøndagene med pappa til å utforske sporene i de endeløse skogene rundt Oslo.

På de turene var ikke storesøsteren min med. Jenter var ikke nødvendigvis det tidlig på 60-tallet, men det var visst annerledes med Bente i klassen. Vel var hun et hvitt elegant vidunder i tennis, men hvordan kunne hun være så rask i løypa? For her kom hun på startnummeret etter. Lyden av ski og staver mot snøen først, slik at jeg kavet enda mer med festet opp den lange mota. Så den hissig pusten hennes, før det triumferende lød:

- Løype, løype!

SKIJENTER SKULLE ikke rope sånn på den tida. De skulle helst ikke være skijenter heller.