TALENDE: Om man kunne oppsummere «Ballers» med ett bilde, ville det vært dette bildet. De som føler at dette synet fremkaller en indre lengsel i sjela, en sødmefylt bris som feier inn gjennom hudens porer som om de var vidåpne vinduer og en livets sevje som stiger opp gjennom kroppens irrganger kan antagelig legge til minst et ekstra par øyne på terningen. Foto: HBO Nordic
TALENDE: Om man kunne oppsummere «Ballers» med ett bilde, ville det vært dette bildet. De som føler at dette synet fremkaller en indre lengsel i sjela, en sødmefylt bris som feier inn gjennom hudens porer som om de var vidåpne vinduer og en livets sevje som stiger opp gjennom kroppens irrganger kan antagelig legge til minst et ekstra par øyne på terningen. Foto: HBO NordicVis mer

«Henne ville jeg pult. En sånn bil skulle jeg hatt»

«Ballers» er grunne greier.

TV-ANMELDELSE: Om «Ballers» var en mann, ville han bodd i et pregløst skall av en leilighet omgitt av en flatskjerm, en skinnsofa og lite annet.

Han ville ruslet gatelangs og pekt på annenhver bil og dame han så.

«Henne ville jeg pult. En sånn bil skulle jeg hatt.»

Om man spurte «hvorfor den jenta, hvorfor den bilen?» ville han svart med et skuldertrekk.

«Har jeg ikke tenkt over». Og spurte man om de innerste drømmene hans, ville svaret vært «bli millionær».

I stedet er «Ballers» en tv-serie.

Den dreier seg rundt livene til tre NFL-spillere i ulike stadier av pensjonering og det brennende spørsmålet om hvorvidt de og andre amerikansk fotball-spillere vil klare å forvalte millionene de har tjent gjennom karrieren på riktig måte.

Minner om «Entourage»
Med Mark Wahlberg på produsentsiden og samarbeidspartner Stephen Levinson som serieskaper er det lett å skjønne hvorfor dette føles som å snuble inn i en av forkastet «Entourage»-episode med idrettsvri.

Der serien om Hollywood-livet til Vince og kompisene hans aldri var spesielt dyp, hadde den en komisk sans og en sjarmerende kjemi mellom rollefigurene.

Det bidro til at man kunne bli glad i dem og til en viss grad engasjere seg i luksusproblemene deres, der de svømte rundt i en sjø av pupper og penger.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Ballers» er like grunn og puppete, men savner både humoren og kjemien.

Hovedrolleinnehaver Dwayne «The Rock» Johnson, vanligvis lett å like, blir flat og uengasjerende i rollen som Spencer, en tidligere stjerne som forsøker å hevde seg som finansrådgiver for nye toppspillere.

Tam «The Rock»
For sin første store fjernsynsrolle har Johnson gått i full dramamodus, noe som for ham betyr å se veldig alvorlig ut og underspille karismaen som pleier å bære actionrollene hans.

Johnsons Spencer er rett og slett en kjedelig fyr. Temmelig trøblete, all den tid «Ballers» i stor grad dreier seg rundt hvordan han takler opp- og nedturene i livet sitt.

Noe bedre er debutanten John David Washington (tidligere NFL-spiller) og sympatiske Omar Benson Miller som henholdsvis stjerneatleten Ricky og den tidligere stjerneatleten Charles.

Der Ricky har karrieretrøbbel og sliter med å passe inn på et nytt lag, fristes den gifte NFL-pensjonisten Charles av tanken på å komme seg tilbake til fotballverdenen og damene.

Det dramatiske potensialet i å se hvorvidt de makter å gjenoppfinne seg selv eller går til grunne er stort, men ender opp i endimensjonale dilemmaer uten rom for undertekst.

Bajasproff Rob Corddry er heller ikke i nærheten av å være noen ny Ari Gold i den mer komiske rollen som Spencers rådgiverkollega. 

Selv ikke pilotepisodens regissør Peter Berg, som viste seg fra sin beste side med den nær elektriske første episoden av «The Leftovers» i fjor, makter å etablere noen av rollefigurene som folk man blir nysgjerrig på.

I løpet av de fire første episodene er det først og fremst de mindre rollefigurene som fanger interessen, for eksempel en stigende NFL-stjerne som ikke klarer å se at kompisen skor seg på suksessen hans som en igle.

Dessverre tjener disse små glimtene av hva «Ballers» kunne vært mest til å understreke hva serien ikke er.