ENSOM PRESTASJON, FOR TREDJE GANG: «Av måneskin gror det ingenting» er en kraftprøve for en skuespiller. Ragnhild Hilt mestrer den. Foto: Dag Jenssen, Det Norske Teatret
ENSOM PRESTASJON, FOR TREDJE GANG: «Av måneskin gror det ingenting» er en kraftprøve for en skuespiller. Ragnhild Hilt mestrer den. Foto: Dag Jenssen, Det Norske TeatretVis mer

Hennes kamp

I måneskinn gror selvgransking. «Av måneskin» undersøker om der også gror empati.

TEATER: Ei navnløs kvinne forteller om sitt liv. Innledningsvis, med en nervøs uro som kan forveksles med iver eller håp. Små latterutbrudd blant publikum vitner om at den av noen blir det, men samtidig antyder små, bitre pauser at historien skal bli vondere.

Det blir den. Raskt er alvoret ikke til å ta feil av: En fredløs følsomhet. Stadige svik, stadig fornyet smerte. Tørst etter varme og godhet.

Nøyaktig hvor nær avgrunnen vår anonyme forteller befinner seg synliggjøres i noen av sekvensene og kamufleres i andre.

Kontroll Ranghild Hilt har framført «Av måneskin» to ganger tidligere. Første gang var som 37-åring i 1982, andre gang som 51-åring i 1996.

Når hun nå som 68-åring spiller den for tredje gang er det med to små påminnelser om forskjellen mellom skuespiller og rollefigur, en kort innledning, ett raskt innstikk der hun opptrer som seg selv, utenfor rollen.

Disse tjener til å understreke kontrasten mellom skuespillerens styring og rollefigurens mangel på sådan. Det samme gjør den sparsomme scenografien, der ett av elementene er en forenklet utgave av skuespillergarderobens sminkebord og -speil.

Men dette framgår tydelig også av resten av forestillingen, i kroppsspråket, i stemmebruken.

Innimellom ytres setninger der det lyder som om stemmen skal briste. Men den brister ikke.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hun, skuespilleren, har kontroll, selv om hun, rollefiguren, mangler den.

Ydmykelser Tekstutvalget er en katalog over nederlag og ydmykelser. Tilstrekkelig mange trivialiteter er tatt med til at vi forstår hvordan lidelsene utgjør en selvfølgelig del av hverdagen.

Ragnhild Hilts fortellende kvinne viser den største roen når hun beretter om de vondeste opplevelsene. Borte er nervøsiteten i hendene, borte den hektiske gestikuleringen. Stemmen er stø, blikket blir fastere.

Ingenting skal avlede verken henne eller publikum fra ordene som sies.

FØRSTE GANG: Ragnhild Hilt spilte «Av måneskin gror det ingenting» som 37-åring i 1982. Foto: Frits Solvang, Det Norske Teatret
FØRSTE GANG: Ragnhild Hilt spilte «Av måneskin gror det ingenting» som 37-åring i 1982. Foto: Frits Solvang, Det Norske Teatret Vis mer

Ordene er sterke. Et mer inntrengende forsvar for abortloven skal det godt gjøres å formulere.

En tydeligere erklæring om hvor ensom det er mulig å være i livet skal vanskelig kunne bæres fram.

«Av måneskin» er Ragnhild Hilts avskjedsforestilling på Det Norske Teatret. Den viser at hun fortsatt er full av kraft.

ANDRE GANG: Ragnhild Hilt gjentok monologen «Av måneskin gror det ingenting» som 51-åring i 1996. Foto: Siggen Stinesen, Det Norske Teatret
ANDRE GANG: Ragnhild Hilt gjentok monologen «Av måneskin gror det ingenting» som 51-åring i 1996. Foto: Siggen Stinesen, Det Norske Teatret Vis mer