Henning Kvitnes

Reprisepreget.

CD: «Vi er to satellitter på hver vår vei/Men heldigvis så har vi landa/Og du rett i nærheten av meg», heter det i første låte på denne plata, «Sånne som oss». Satellitter som lander? Et av flere eksempler på pretensiøse, men ikke nødvendigvis veldig holdbare metaforer i Henning Kvitnes’ tekstunivers. Han kler bedre låt to, «Roadkill», en highway-rocker i Ulf Lundell-stil. Kvitnes kjører sin røffe countryrock nesten ut i parodien, som en blanding av Bruce Springsteen og D.D.E., i låter som handler om hverdag og ferie, sommer og høst, livets tapere, Jesus, bilkjøring, Se og Hør og samlivsproblemer.

Sangene griper til enkle harmonier, velkjente i viserockens verden – så gjenkjennelige at du føler dem som repriser, ikke minst fra Kvitnes’ repertoar. En av platas bedre låter er «Siste reis», en streit fortelling om en gammel sjømann som ser tilbake, en av mange melodier med allsangrefreng og nynneappell. Kvitnes har en nostalgieffekt som mange vil nikke til med vemod, og en stemme som har nok rusk i forgasseren til å ha en viss, livserfaren troverdighet. Hans dypsindighet er velment, men ikke akkurat egnet til å gi de helt store a-ha-opplevelsene. Som det heter i en av tekstene: «Livet er en dugnad, livet er en fest.» Så sant, så sant.