MOLDEVENN: Henning Mankell har skrevet teaterstykket «Driving Miles» . Foto: Lars Eivind Bones
MOLDEVENN: Henning Mankell har skrevet teaterstykket «Driving Miles» . Foto: Lars Eivind BonesVis mer

Henning Mankell vil kjøpe hus utenfor Molde

Nå har han skrevet Moldejazz-monolog.

||| MOLDE (Dagbladet): For mer enn 30 år siden jobbet en forholdsvis ukjent svensk dramatiker/ dramaturg/ regissør ved navn Henning Mankell ved Teatret Vårt i Molde. En tur ut til den lille øya Ona, kjent for fyret, gjorde et uutslettelig inntrykk på ham.

- Jeg ble hemningsløst forelsket i øya og har alltid siden båret den med meg, sier Mankell. I går var den internasjonalt berømte Wallander-forfatteren og palestinaaktivisten fra Ship to Gaza-konvoien på lynvisitt i Molde, der hans monolog «Driving Miles» hadde urpremiere på Moldejazz i regi av Teatret Vårt.

- I alle disse åra, altså mer enn en generasjon, har jeg lekt med tanken på at det kanskje en dag kunne bli mulig å finne et slags pilgrimsmål der ute. Nå har det dukket opp et hus som jeg kanskje kan komme til å kjøpe, vi får se hvordan det går, sier han nøkternt og røper at han har samtaler med huseieren.

- Ville du kunne skrive der?

- Det tror jeg nok. Dette handler ikke om et hus der jeg alltid skulle bo, men om et sted jeg kunne tilbringe noen perioder av året i kombinasjon med Afrika-livet mitt. Ona har denne identiteten som jeg alltid søker, en sterkt identitet, men som slipper deg inn når du banker på. Og så føler jeg en stor trygghet ved å være omgitt av hav.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Hvordan kom du til å skrive «Driving Miles» for teatret her i byen?

- Historien om vennskapet mellom Miles Davis og Svein Johansen er jo nesten H.C. Andersen'sk. Miles, det store jazzikonet, kommer til Molde, blir hentet i limousin og spør sjåføren: «Do you like my music?». Han får et kontant «No!», hvorpå de to blir gode venner. Miles blir så glad, her har han truffet en fyr som verken lyver, lefler eller smigrer, men sier det som det er. Nesten gang Miles kommer til Norge og Oslo, forlanger han å få Svein nedover som sjåfør, og de oppdager at de har flere felles interesser. Det er en god historie, og den handler innerst inne om hva mennesker kan gjøre med hverandre, på godt og vondt, og om hvordan vi husker sånne som sto oss nær når vi får høre at de har dødd.

- Hadde du selv noe forhold til Miles Davis og musikken hans?

- Et veldig sterkt. Det er 40 år siden jeg første gang hørte «Sketches of Spain», og den musikken er fremdeles like sterk for meg. Dessuten tror jeg det er en kobling til det å være forfatter der - du kan aldri skrive en god bok som er umusikalsk. Det er umulig. Det finnes ingen umusikalske bøker som er gode. En god bok har klangfarger og et forhold til tempo og rytme. Jeg tror alle forfattere titter litt misunnelig bort på musikerne, for det er vel til sjuende og sist musikken vi søker i det vi skriver.

- For et par måneder siden kokte det rundt deg da du var med på Ship to Gaza-konvoien og ble tatt til fange av israelerne før du ble deportert til Sverige. Ser du noe nå som du ikke så da?

- Ja. At det går an å påvirke en sak og kjempe mot diskriminering. Jeg kommer aldri til å bruke ordet suksess om en hendelse der ni mennesker ble kaldblodig skutt, det går bare ikke an. Men når det er sagt: Angrepet på skipene har fått en positiv effekt ved at hele verden plutselig fokuserte på Gaza-elendigheten. Israel ble tvunget til tilbaketog fra sin arrogante holdning, og det har forandret verden.

Jeg har gjennom det meste av livet bekjent meg til solidariteten som livsprinsipp og livsfilosofi. Nå er det slik at det er handlingen som beviser ordet, ikke motsatt, og det å handle, ikke bare prate, er ofte noe de intellektuelle har vanskeligheter med å få til. For meg ble Ship to Gaza en mulighet til å være med og påvirke gjennom handling, og jeg angrer ikke et øyeblikk.

- Helt til sist og noe helt annet: Leserfavoritten Wallander?

- Slik den siste boka sluttet, er det ingen vei tilbake for ham. Men han har en datter ...