Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Henrik Ibsen og hans leger

For Ibsen kom legene til å representere en nøytral, rettskaffen og fremskrittsvennlig mennesketype, nettopp i pakt med utviklingen innen naturvitenskapene i andre halvdel av 1800-tallet. Konikkforfatteren påviser at Ibsen la spesielt mye av seg selv i Stockmann-skikkelsen.

I IBSENS VERKER finnes hele 10 leger. Dette er flere enn noen annen yrkesgruppe. Halvparten av legene er plassert i verkene frem til 1877, og ca. halvparten i de moderne samtidsdramaene fra 1877 til 1900. Legeskikkelsene er: Mester Sigard fra Brabant i «Kongsemnene», Doktoren i «Brand», dr. Fjeldbo i «De unges Forbund», Oribases og Cesarios i «Keiser og Galiléer», dr. Rank i «Et dukkehjem», dr. Stockmann i «En folkefiende», dr. Relling i «Vildanden», dr. Wangel i «Fruen fra havet», og dr. Herdal i «Bygmester Solness». Det er egentlig bare to av legene vi ser i arbeid som leger, nemlig doktoren i Brand og dr. Relling. Sistnevnte ser vi til gjengjeld svært mye av mens han «doktorerer» til høyre og venstre, særlig som en slags blanding av lege/psykoterapeut/barnevernspedagog. I tillegg har Ibsen pussig nok latt den fornemme og litt bleke dr. Herdal spille rollen som en slags psykoterapeut overfor byggmester Solness, og man kan også si at dr. Wangel til dels, særlig mot slutten, har samme funksjon overfor sin kone Ellida.

INGEN SOM HAR LEST sin Ibsen er vel i tvil om at han jevnt over tegner legene med en meget positiv innstilling, og det er påfallende at det er i legenes munn Ibsen har lagt noen av de mest kjente sitatene: «Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar De også lykken fra ham samtidig.» (Dr. Relling) «Ikke bruk det utenlandske ordet idealer når vi har det gode norske ordet løgner.» (Dr. Relling) «Den står sterkest som står alene.» (Dr. Stockmann) «Minoriteten har alltid retten.» (Dr. Stockmann)I «Vildanden» er det også legen som får det siste ordet, nemlig det litt kyniske, men klartskuende tilsvaret: «Å, faen tro det!» til Gregers Werles utsagn om at han vil ta livet av seg.

TIDLIGERE MENTE mange at Ibsen selv ville bli lege, men denne myten er det nå ingen som bekjenner seg til, rett og slett fordi man ikke finner noen konkrete belegg eller vitneutsagn for det. Men han var fascinert av legevitenskapen og dens representanter. Legene kom for Ibsen til å representere en vitenskapelig nøytral, rettskaffen og framskrittsvennlig mennesketype, nettopp i pakt med den veldige utviklingen innen naturvitenskapelig forskning som fant sted i andre halvdel av 1800-tallet. Verden av 1900, da Ibsen avsluttet sin produksjon, var nærmest ugjenkjennelig fra verden av 1850, da han begynte. Og ikke minst på legevitenskapens område kom fra 1850 nyvinningene på løpende bånd, alle utviklet av leger, midt i Ibsens beste produksjonsår. Ibsen fulgte godt med i tidens nyoppdagelser, og det han ikke personlig fikk med seg, sørget hustruen Susannah og sønnen Sigurd for at han ble informert om. Ibsens beundring for leger og doktortitler kom bl.a. til uttrykk ved at han - fra han ble kreert til æresdoktor i filosofi ved universitetet i Uppsala i 1877 - konsekvent titulerte seg selv, og forventet å bli tiltalt fra andre, som dr. Ibsen.

SOM SINE LEVENDE paralleller i datidens vestlige verden, besitter alle Ibsens leger flere av de karakteristika vi gjerne forbinder med den tidens opplyste intelligentsia og naturvitenskapelige representanter: gode fagkunnskaper, generell allmenndannelse og talenter på flere områder, veltalenhet, nøkternhet, kritisk sans og realisme, kombinert med veldosert empati ved behov, likevekt og rettskaffenhet. Det er rimelig å tro at legene, med sin kritiske og nysgjerrige holdning, var den yrkesgruppe som best tilsvarte Ibsens egen legning, og derfor ble de fremfor noen talerøret for hans egne og tidens fremskrittsvennlige og liberale ideer. Dessuten er det nærliggende å anta at Ibsen anså legene som spesielt sterke og uredde personer, med dype innsikter i menneskesinnet, symboler for hans egen lengsel etter indre balanse og styrke kombinert med ytre handlekraft. Ibsen kjente flere leger personlig, og hadde på nært hold enda flere kjente og markerte leger. I sin Bergens-periode (1851-1857) losjerte han hos madam Sontum, og ble kjent med den unge legen Christian Sontum, som senere grunnla Grefsen sanatorium i Oslo. I Bergen fantes på den tiden også den markerte personligheten dr. Jørgen Andreas Holmboe (som det nå står en gjenfunnet byste av i Bergen).

DR. RANK er den første av legene i samtidsdramaene. Ranks tilstedeværelse som lege i Dukkehjemmet er ikke strengt nødvendig, og han fungerer heller ikke som lege (annet enn for seg selv.) Men Ibsen har tildelt ham en særdeles viktig rolle, som det egentlig er lett å få øye på. Rank er bærer av Ibsens til da første virkelige overraskelse på teaterscenen: i sine lystige og sorgmuntre samtaler med Nora introduserer Rank nemlig syfilis som tema. Ibsen kaster inn sin første brannbombe på scenen i pene former og blant dannede mennesker, og det er nok ikke tilfeldig at han valgte nettopp en lege til å introdusere denne lille smakebiten på det som skulle komme i sin fulle bredde i neste stykke, «Gengangere». I Bergen fantes også den enda mer kjente og markerte legen Klaus Hanssen (bror av Armauer Hansen), som overveiende sannsynlig er modellen for dr. Rank. Klaus Hanssens måte å signere sine resepter på, gir for øvrig ved enkle omkastninger navnet Rank (påvist av den norske psykiater og Ibsenforsker Arne Duve, 1907-1981), og dessuten var det Klaus Hanssen som personlig behandlet den virkelige modellen for kammerherre Alving i «Gengangere». «En Folkefiende» er det eneste stykket der legen er hovedperson alene (i «Fruen fra havet» er ekteparet Wangel begge hovedpersoner). Til gjengjeld er Stockmann den kanskje mest levende, jordnære og innfallsrike av alle legene, ja kanskje av alle Ibsens hovedpersoner. At Ibsen la mye av seg selv i Stockmann-skikkelsen, fremgår tydelig bare av det faktum at Ibsen ble født i Stockmann-gården i Skien, kalt slik etter en mann fra Stokke i Vestfold, som i sin tid lot bygge huset. Folkefienden er også det eneste stykket som ble laget ferdig på ett år, av en rasende Ibsen etter den mottagelsen «Gengangere» hadde fått året før.

DEN VIRKELIGE MODELLEN for dr. Stockmann var i all hovedsak apoteker Harald Thaulow i Christiania, en fetter av Henrik Wergeland, som en del år tidligere hadde hatt en svær feide gående med Christiania Dampkjøkken omkring dårlige hygieniske forhold. (Thaulows tragiske skjebne er en egen kronikk verdig). I tillegg lånte Ibsen noen tydelige trekk fra sin gode venn Jonas Lie. Om sitt «samliv» med dr. Stockmann skrev Ibsen til sin forlegger Frederik Hegel i København: Den gode doktor og jeg har kommet særdeles godt ut av det med hverandre. Han er nok et noe mer uryddig hode enn jeg, men av den gode doktor vil nok mange tåle å høre mangt som de ville ta fornærmelig opp om det var kommet fra min munn.» Aldri før eller senere skrev Ibsen så mye om noen av sine diktede personer.Ellers er det interessant at Ibsen kjente en tysk forfatter (Alfred Meissner), hvis far var badelege i Teplitz i Böhmen i 1830, da huset deres ble steinet nettopp fordi dr. Meissner hadde påpekt at badeanstalten var uhygienisk og farlig å bruke.I tillegg ble Ibsen forskrekket da han leste om steiningen av huset til Hagbard Berner (stifteren av Dagbladet) i forbindelse med flaggstriden 1879. Alle disse momentene finnes i «En Folkefiende».

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media
Kode24 - nettavis om utvikling og koding Elbil24.no -  nyheter om elbil KK.no - Mote, interiør, og tips Sol.no - De viktigste nyheter fra nettsider i Norge Vi.no - Quiz, kryssord og nyttig informasjon Dinside.no - teknologi, økonomi og tester Se og Hør - Kjendis og underholdning Lommelegen.no - helse, symptomer og behandling