Henriksen, Levi

Hvordan ble du forfatter?

- Folk som kjenner meg påstår jeg alltid har snakket om å skrive den store romanen. Jeg er ikke sikker sjøl. Men som 11-åring startet å skrive min første bok om Hardy-Guttene, jeg kom ti sider ut i handlingen. Men jeg har jo alltid skrevet - på en eller annen måte, og jeg laget mesteparten av tekstene på «Greetings from Stuckville» en plate med bandet mitt, Heart of Mary, som kom i 1987. Etter at musikerkarrieren gikk i dass cirka 1990 har jeg vært journalist i Kongsvinger, og gradvis har jeg forsøkt å skrive bedre og bedre skjønnlitteratur. Men det har tatt tid å finne min stemme, mitt ståsted, og fra 1995 til 2001 skrev jeg tre refuserte novellesamlinger og to romaner før «Feber» ble antatt.

Hva er din beste leseropplevelse?

Det er fryktelig mange. Størst: «Kjærlighet i koleraens tid» av Gabriel García-Marquez. Hakk i hæl: «Rock Springs» av Richard Ford, «På kloss hold» av Annie Proulx, «Dommens Dag» av Flannery O`Connor, «The good son» av Chris Offutt, «Same place, same things» av Tim Gautreaux, «En dans der veien slutter» av Christer Mjåseth, «Confederacy of duncess» av John Kennedy Toole, mye av Hemingway, mye av Bjørneboe, mye av Hans Børli og Rolf Jacobsen, etc. etc.

Hvordan liker du å jobbe?

- Har jeg et ark og en penn så har jeg det meste. Jeg skriver mest alene på kontoret mitt foran pc-en (etter at barna og min kone er ute av huset), men jeg kan fint sitte å skrive for hånd i bilen (fortrinnsvis mens min kone kjører), på tog, buss, kafé, på badestranda, what ever. Novellen «Bønnebarn» fra «Feber» skrev jeg på do på et hotellrom i «Vimmerby» mens familien sov. Det eneste jeg ikke klarer er å spille musikk mens jeg skriver. Da forsvinner konsentrasjonen.

(Dagbladet.no 13.09.2004)