«Henry»s skrivemaskin

Så er det slått fast: Tidligere statsminister Einar Gerhardsen var stripete i noen hektiske uker sommeren 1940, og gikk inn for et samarbeid med den tyske okkupasjonsmakten i Norge. Historikeren Finn Olstad fremlegger bevis for dette i sin nylanserte biografi om landsfaderen, eller gjør han det?

Olstad lenker sin kjede av «beviser» sammen på følgende måte: Han finner et notat i arkivene etter tidligere statsråd Anders Frihagen, som var regjeringen Nygaardsvolds representant i Stockholm. I notatet tas det til orde for å «gjennomføre et effektivt og handlekraftig folkestyre med nasjonal samling omkring en sterk regjeringsmakt, i pakt med norsk lynne og norske frihetstradisjoner.» Dessuten skal den norske arbeiderbevegelse «i nært samarbeid med Tyskland virke for at Norge kan hevde sin plass i det nye Europa som blir skapt ...»

Notatet er udatert og usignert, men skal ha blitt sendt med kurerpost fra Arbeiderpartiets kontor i Oslo til sentrale Ap-politikere i Stockholm. Ifølge Olstad er forfatteren av notatet daværende nestformann i Arbeiderpartiet, Einar Gerhardsen. En historisk sensasjon, og en gjerning som trolig ville ha ført til at Norge hadde fått en annen statsminister i 1945 - hvis samtiden hadde kjent til notatet og visst hvem forfatteren var.

Det viktigste leddet i Olstads beviskjede er «Henry»s skrivemaskin. Det viser seg nemlig at notatet ble skrevet på samme skrivemaskin som et annet notat til Stockholm fra en person i arbeiderbevegelsen, som opererte under dekk-navnet «Henry». Neste ledd i beviskjeden: I Arbeiderbevegelsens arkiv finnes en nøkkel til hvilke pseudonymer som ble brukt av Ap-toppene i de hemmelige notatene til Stockholm. Og hvem er «Henry»? Jo, nettopp - Einar Gerhardsen. Ergo: Det var Gerhardsen som skrev samarbeidsnotatet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En venn som skriver krimbøker, hadde følgende kommentar etter de mange medieoppslagene om den nye statsministerbiografien: «Hadde jeg bygd en roman på et så vaklevorent fundament, ville jeg ha blitt slaktet, skjønt forlaget hadde vel refusert meg før det kom så langt.»

Olstads resonnement svikter på flere punkter, men først og fremst når det gjelder «Henry»s skrivemaskin. Resonnementet forutsetter nemlig at Einar Gerhardsen sommeren 1940 hadde sin egen eksklusive skrivemaskin - en maskin som ingen andre skrev på. Det anser jeg som lite trolig. Partikontoret var ikke så stort og velutrustet som i dag, og mest sannsynlig sto maskinene åpent tilgjengelig for enhver. Med andre ord: Hvem som helst som brukte partikontoret, kunne ha benyttet seg av skrivemaskinen.

Gerhardsen kan selvsagt ha brukt en skrivemaskin som ikke befant seg på partikontoret. Det er faktisk mulig, for Bjørn Bjørnsen skriver i Dagsavisen 26.10.99 at regjeringen etterlot seg en Under-wood reiseskrivemaskin da den flyktet fra hovedstaden de dramatiske aprildagene i 1940. Den skal Gerhardsen ha tatt med seg fra Oslo til Stockholm, og derfra tilbake til Oslo. Ifølge Bjørnsen befinner denne skrivemaskinen seg i dag hjemme hos Einar Gerhardsens sønn, Truls, på Vålerenga i Oslo.

Er det den gamle Underwooden Olstad sikter til? Hvis ja, hvorfor nevner han ikke den med ett ord i boken sin, eller i intervjuene i forbindelse med boklanseringen, der han ellers nøye beskriver «detektivarbeidet» som ligger bak «skrivemaskinbeviset»? Det er jo en enkel sak å fastslå om det famøse notatet til Ap-toppene i Stockholm er skrevet på akkurat denne maskinen, og da blir det iallfall mer sannsynlig at det var Gerhardsen som skrev notatet. Men heller ikke det holder som noe bevis. Dersom han virkelig skrev et slikt notat og fikk sendt det til Stockholm, må han hatt tett kontakt med kameratene i Ap-ledelsen i denne perioden - og da er det jo slett ikke usannsynlig at andre fikk bruke Underwooden.

At to notater ble skrevet på samme maskin, er altså ikke noe bevis for at samme person skrev begge notatene, uansett hvilken maskin som ble benyttet. Ifølge VG sier folk som kjente Gerhardsen godt at «dette minner lite om den måten han uttrykte seg på, men det minner sterkt om 'partifilosofen' Finn Moes fabuleringer...»

Det kan også ha vært partisekretær Ole Øisang som i et svakt øyeblikk forfattet notatet. I sin bok «Fellesskap i krig og fred» skriver Gerhardsen at Øisang ikke passet til å være med i harde politiske forhandlinger med tyske nazister, og han legger til: «Han var en fredens mann, han likte seg best når han kunne predike fredens og sosialismens evangelium.»

Man kan også stille seg spørsmål om hvorfor Olstad ikke gir oss opplysninger om hvordan han er kommet fram til at Gerhardsen brukte dekknavnet «Henry». Han sier bare at han har kommet over «en nøkkel» til hvilke pseudonymer som ble brukt av Ap-toppene, og at «det er helt klart» at Einar Gerhardsen er «Henry».

Hvis det er så klart, får vi kanskje tro ham på hans ord, men det synes sikkert uforståelig for flere enn meg at en oppvakt mann som Gerhardsen brukte sitt eget navn som dekknavn. Han het jo som kjent Einar Henry Gerhardsen.

Et annet forhold som taler mot teorien om at det var Gerhardsen som skrev notatet til kollegene i Stockholm, er at Gerhardsen på det tidspunktet notatet skal ha blitt sendt, hadde forbud både mot å drive politisk virksomhet og mot å oppholde seg i Folkets Hus eller Folketeaterbygningen. Det kan virke som om Gerhardsen respekterte dette forbudet, for i sin biografi fra krigen skriver han: «Både Øisang og Trygve Bratteli, som da var blitt knyttet til partikontoret, holdt likevel en viss kontakt med meg.»

Man skal som kjent ikke stole for mye på politikere, og iallfall ikke på deres selvbiografier, men jeg har problemer med å forstå hvorfor Gerhardsen skulle lyve om dette tredve år etter.

At sentrale medlemmer av Arbeiderpartiet flørtet med tanken om å innlede et samarbeid med tyskerne kort etter den tyske invasjonen av Norge, er hevet over tvil. Historikeren Harald Berntsen skrev om det i sin biografi om Johan Nygaardsvold for åtte år siden, og han antyder at Gerhardsen kunne hatt befatning med slike tanker. Men derfra og til å hevde at slik var det, er et meget langt skritt.

Olstad kaller sommerukene 1940 for den mest gåtefulle perioden i Einar Gerhardsens liv, men gåtefull er den først og fremst slik Olstad fremstiller den: Både før og etter okkupasjonen er Gerhardsen blant dem som tar klarest avstand fra ethvert samarbeid med nazistene. Som Olstad selv skriver i sin bok: «Fra ungdommen av var Gerhardsen innstilt på kamp - ja, martyrdøden om nødvendig.»

Det er derfor ikke noe gåtefullt over at Gerhardsen flykter sammen med regjeringen nordover, og at han senere drar videre til Stockholm, heller ikke at han frivillig forlater sitt trygge eksil i Sverige og kommer tilbake til Norge for å sikre arbeiderbevegelsens interesser her. Det gåtefulle er at han etter noen uker plutselig foretar en politisk piruett og gjør seg til talsmann for et tett samarbeid med nazistene, for så i siste akt av dette drama, tidlig på høsten, å dukke opp igjen som et sentralt medlem av motstandsbevegelsen.

At det lyder usannsynlig betyr ikke at Olstad tar feil. Dette kan ha skjedd. Kanskje var Einar Gerhardsen «Henry», og kanskje var det han som skrev notatet om et nært samarbeid med Tyskland. Men Olstad har ikke ført bevis for det. Han formulerer en teori, basert på et indisium som vi kan kalle «Henrys skrivemaskin», men han fremlegger teorien som et faktum. Også i historieforskningen må det være slik at tiltalte er uskyldig inntil det motsatte er bevist, og også her må man kunne stille krav til håndfaste bevis før fellende dom avsies.

Vanligvis er det vi journalister som får kjeft for lettvint omgang med kilder og slett kildeanalyse. Det er gjerne akademikerne som kritiserer oss, ikke sjelden historikerne, og ofte med rette. Når vi tas med buksa nede, unnskylder vi oss gjerne med at vi har dårlig tid, vi har alltid en deadline vi skal nå, og den er gjerne samme dag.

Den unnskyldningen kan ikke en historiker som skriver biografi om en av dette århundrets fremste norske politikere, bruke.