Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Hent henne hjem

STOCKHOLM (Dagbladet): Hun er suveren og vidunderlig. Hun tar nakketak på både publikum og tekst, og forløser den intense fortellingen om Arthur Schnitzlers frøken Else så det er en sann svir. Norsk teater bør hente norsk-svenske Maria Bonnevie hjem så fort som mulig.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Men det spørs om svenskene noensinne kommer til å gi slipp på Maria Bonnevie. For slik hun nå kan oppleves på Dramaten, helt alene for første gang på en liten scene i Sveriges nasjonalteater, kan det neppe herske tvil om at det er en av de kommende store, svenske skuespillerinner man ser utfolde seg. Maria Bonnevies talent er stort og uomtvistelig, hennes scenebeherskelse imponerende til å være så fersk i faget. Det er bare to år siden hun gikk ut av den svenske Teaterhögskolan.

Dilemma

Sammen med regissør Eva Dahlman har Maria Bonnevie bearbeidet den østerrikske legen og forfatteren Arthur Schnitzlers prosahistorie «Fröken Else» fra 1924 for scenen. Fortellingen er en eneste lang indre monolog. Den minner ikke så lite om Molly Blooms ordrike bevissthetsstrømmer i Joyces «Ulysses». Rent bortsett fra at den utro og folkelige Molly som mennesketype er ganske langt unna Schnitzlers beskyttede, men karakterfaste, overklassepike Else. Der Molly i grunnen aldri tar stilling til noe som helst blant sine menn mellom Dublins hushjørner, er det et brutalt moralsk dilemma som brått kaster Else ut av luksustilværelsen i det fasjonable hotellet i de italienske Dolomittene {ndash} der luften dufter «...som champagne» {ndash} og ut i et sjelelig og menneskelig landskap der konsekvensene for henne etter hvert blir fatale.

Dilemmaet utløses av et brev fra moren hjemme i Wien. Faren er nær ved å bli kastet i fengsel på grunn av økonomiske forhold. Det eneste som kan redde ham, er 30 000 gylden. Moren ber Else oppsøke den styrtrike kunsthandleren von Dorsday som befinner seg på samme hotell. Han er farens gamle venn, og vil sikkert gi et lån.

Skamfølelse

Problemet som etter hvert melder seg for Else, er at von Dorsday knytter en betingelse til pengene. Han vil se Else naken i femten minutter. Han vil kjøpe et kvarters skjønnhet for å kunne beglo henne som en hvilken som helst kunstgjenstand. For første gang i sitt 19-årige liv erfarer Else at alt har sin pris. For så vidt er ikke selve nakenheten det uhyrligste. Det uhyrligste er kravet, både fra foreldrene og von Dorsday, om at hun skal utlevere seg som objekt. Og i forlengelsen av følelsen av å selge seg selv ligger følelsen av skam.

Maria Bonnevie har fått den lille scenen «Fyran», som tar snaue 50 publikummere og som ligger oppunder taket på Dramaten, til sin disposisjon. Fra første øyeblikk av utstråler hun trygghet, energi og nærvær. Hun har en tynn, svart poplinskåpe med fløyelskrage og fløyelsmansjetter over naken hud. Den faller som et desperat skrik til verden i siste scenebilde. Hun har oppsatt hår og går barbeint rundt i hotellrommet der en svær seng, et tungt garderobeskap med snev av fordums luksus og et nattbord med glass og karaffel utgjør det scenografiske blikkfanget.

Suveren

Men det viktigste rommet er det indre rom av liv Bonnevie selv fyller frøken Else og hennes ord med. Hun tegner Else som en stolt, sterk og sarkastisk ung kvinne, skrur henne opp noen usynlige og ørsmå hakk innledningsvis, bare for å gjøre fallet og ydmykelsen til slutt enda større. Hun kan lene seg fram og betro frøken Elses innerste hemmeligheter til publikum, før hun brått klipper fortrolighetsstrengen og dreier både skikkelsen og de bildene hun har skapt i oss trill rundt. Bonnevie vet hele tida hvor hun har publikum, og hvordan hun skal utporsjonere stoffet med effekt. Hun lever seg inn med hele sitt følelsesregister, skifter belysning, gjør små sprang og forskyvninger i tonefallet, før hun plutselig kaster frøken Else mot en murvegg intet liv kan tåle møtet med.

Det er en suverent gjennomført monolog. Den varer bare en drøy time. Men beviser i hvert minutt den gamle sannhet om at en skuespiller, en tekst og en scene er nok til å skape en stor opplevelse.

IMPONERER: Maria Bonnevie trollbinder med sin scenemonolog «Fröken Else» på Dramaten i Stockholm.