SANNER: Foto: Nina Hansen / Dagbladet
SANNER: Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer

Her banner Jan Tore Sanner

Det er på tide at litteraturen gir noe tilbake til journalistikken.

Meninger

I Norge har vi en velkjent karrierevei, en opptrådd sti, som går fra journalistikken til litteraturen. Åsne Seierstad, Morten Strøksnes, Tom Egeland, Marte Michelet, det er mange å velge mellom. Ikke så rart kanskje. Man får jobb i en avis. Merker at man har et godt grep om pennen. Forlagene ringer og Brageprisen henger der som en genetisk modifisert, selvlysende gulrot over horisonten. Flott for litteraturen, selvfølgelig.

Men hva med journalistikken når disse talentene forsvinner inn i bokhyllene? Avisene sitter igjen med svarteper. De blir den underfinansierte malawiske sykepleierhøyskolen som ruster landets fremste døtre med det ypperste av medisinsk ekspertise, bare for å se dem ta første fly til London. Det er på tide at litteraturen gir noe tilbake til journalistikken.

Det finnes de som har gitt noe tilbake. Som har ødslet av sitt språklige overflødighetsbeger utover det grå og hverdagslige avispapiret. Etter at George Orwell ga ut «Animal Farm» i 1945, arbeidet han som journalist for The Observer. Hannah Arendt hadde allerede gitt ut filosofiske mesterverk da hun rapporterte fra rettsaken til Adolf Eichmann for The New Yorker. Her i Norge er eksemplene færre. I alle fall når det ikke er fotball-VM.

Men jeg kom over en interessant sak fra Ringerikes Blad her forleden. Fra 1984, året før André Bjerke døde. Den gang var for øvrig Jan Tore Sanner bare 19 år og varamedlem for Bærum kommunestyre, men hadde allerede begynt å utvikle sin grandiose plan for kommunesammenslåinger. En plan vi høster fruktene av i dag.

Men for at planen skulle bli politisk virkelighet, trengte Sanner en forsøksregion, et laboratorium, og dette ble kommunene på Ringerike. André Bjerke fattet interesse for saken, og rapporterte om utviklingen for Ringerikes Blad. Jeg gjengir saken i sin helhet:

Her banner Jan Tore Sanner
Men vet du hvorfor Sanner banner?
Fordi kommunen Ringekil,
sørvest for Hallum ikke vil
seg sammen slå, med Hallum nå,
og ikke heller etterpå,
det kan ei Sanner helt forstå.

Han har så mang en lune,
noen blide, noen truende.
Når Sanner banner, er han sur
på Strander, Buene og Gruer.
En sammenslåing står for tur
av tre kommuner, tredve bruer,
fire rådmenn, to rådfruer,
tretten tog og én stasjon.

Slanket administrasjon.
Strander vil behage Sanner,
det er trolig at de danner
én kommune, Strander-Buene.
Gruer må da stå alene,
eller danne Gruer-Høtten
før desember tjue-søtten.
Det er aller siste fristen,
for å slippe ROBEK-listen.

Her ser du tre alfahanner.
Hvor de krangler! Hvor de banner!
Som despot i sin kommune,
er ordfører Pihl i Buene,
aller første som forbanner
Carl Elias Waage Cranner,
virksomhetsleder i Strander.

Og begge to forakter sånn,

en rådmann ved navn Waldemon
von Holgersen van Pirion,
Men vet du hva de krangler om?
Og hvorfor alle banner sånn?
Der er vel ikke kvinns, da mon?
Nei, grunnen til at Waldemon
von Holgersen van Pirion
og ordføreren krangler sånn,
med Cranner i fra Strander
Det er Jan Tore Sanner.