Jeg er ingen utenrikspolitisk analytiker, men jeg lar det stå til. Hvis folk bare hadde gjort det de kunne, ville ingen blitt statsråd. Etter min erfaring kommer man langt med sunt folkevett, en egenskap som heldigvis er lettere å kjenne igjen hos seg selv enn hos andre. Følg med nå.

Som politiker vil du bli husket for disse valgene: Hvem du bombet, hvem du snakket med og hvem du tvang til å trekke seg. Hvis du bomber når du skulle ha snakket, kan du pådra deg en uvenn for livet. Snakker du når du skulle ha bombet, risikerer du - som Neville Chamberlain - å bli hengt ut som tulling og parodiert av John Cleese tretti år senere. Er det noe ettertiden hater mer enn en som bombet i utide, er det en som lot være å bombe når han skulle ha gjort det. Derfor kjenner vi fortsatt navnet på Chamberlain, men vet ikke hvem som var ansvarlige for Dresden.

Historisk sett har det vært riktig å bombe fienden når man selv tilhører seierherrene. Så lenge en krig står på, og utfallet er usikkert, er det dessverre vanskelig å vite om man tilhører seierherrene. Du må imidlertid ikke la faren for etterpåklokskap hindre deg i å ta klare standpunkt nå.