Her drakk dikterne

Norske forfattere har alltid reist til København for å skrive og svire. Eller var det omvendt? Øystein Rottem har nå skrevet boka «Vårt København», om kjente norske forfatteres liv i den danske hovedstaden.

KØBENHAVN (Dagbladet): - Skål, sier Øystein Rottem og tømmer et glass absint. Det har mange norske diktere gjort før ham.

Ludvig Holberg , Johan Herman Wessel , Amalie Skram , Knut Hamsun , Sigbjørn Obstfelder , Olaf Bull og Aksel Sandemose har alle fått hvert sitt kapittel i Rottems bok om det norske bohemlivet i den danske hovedstaden. Vi har vært med Rottem i dikternes fotspor. Men før vi kommer til absinten, har vi vært igjennom mye sel-somt.

- Dette stedet gir litt inntrykk av en livmor og har nok vært et typisk mannested, sier Rottem, der han sitter på Bo-bi bar, akkurat 12 skritt fra danske Gyldendal forlag.

Bo-bi bar er ikke en brun kneipe, den er rød. Her treffes intellektuelle, forfattere og journalister - og det er garantert Aqua-Lene-fri sone. Rett i nærheten av Bo-bi bar, ved Rundetårn i Købmagerstrædet, ligger østfoldingen Johan Herman Wessel begravd side om side med sin, om ikke fiende, så i hvert fall ikke venn, Johannes Ewald.

Professorbolig

I Store Kannikestræde, som går fra Købmagerstrædet mot det gamle universitetet, bodde mange professorer på 1700-tallet. Også unge, norske Ludvig Holberg, som kom til København i 1702. I 1709 flyttet han inn i Borchs kollegium, som huser studenter den dag i dag. Rottem skriver at kost og losji var gratis mot at beboerne holdt akademiske foredrag: «Holberg presterte ett slikt pr. år i løpet av den tida han bodde der.» Men boligstandarden bedret seg for Holberg. På hjørnet av Fiolstræde - hvor vi i dag finner en rekke antikvariater - og Store Kannikestræde, fikk Holberg sin tjenestebolig. På husveggen mot Fiolstræde står det en plate med inskripsjonen: «Ludvig Holberg havde her sin embetsbolig som professor ved universitetet fra den 21de juni 1740 indtil sin dødsdag den 28de januar 1754.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men var de norske?

Var dikterne norske eller danske?
- Det er viktig å huske at de dro til hovedstaden sin, sier Rottem.

- Holberg var lite opptatt av sin bergenske opprinnelse. Han tenkte ikke nasjonalt. Antakelig var det ikke så interessant å skape et skille mellom norsk og dansk. Men Holberg kunne aldri ha blitt den forfatteren han ble hvis han ikke hadde flyttet til København, sier Rottem, og dessuten: - Danske Gyldendal forlag var viktig. Forfatterne måtte til Danmark for å selge bøkene sine. Helt til 1925 lå Gyldendal i København. Inntil 1917 kunne nordmenn gi ut bøkene sine på Gyldendal Dansk Forlag uten at noen reagerte på språket.

Wessels kro

Rottem fører ivrig an. Han har skrevet en con amore-bok om den byen han selv bor og stortrives i. Vi trasker langs brusteinsbelagte gater og kommer til det stemningsfulle Gråbrødretorv, som i dag er omkranset av kroer og vinstuer. Noe roligere og mer preget av å være et boligstrøk var det nok rundt 1772, da Johan Herman Wessel som bodde i nummer 3, skrev «Kiærlighed uden Strømper». Rottem forteller at vertshuset i Regnegade 7 var de norske studentenes faste tilholdssted fra 1774 og i flere tiår framover. Det Norske Selskab holdt sine møter her fra 1774 til 1813. Wessel var en ivrig gjest, og vertshuset bærer i dag navnet Wessels kro.

Dødsruta

Ifølge Rottem våkner kroa til liv først langt utpå kvelden, sånn sett passer navnet godt. I boka skriver han om Wessel «at han var en melankoliker om dagen og en sangviniker om kvelden og natten». Det er ekstremt rolig på Wessels kro når vi stikker innom, men så er det også bare så vidt midnatt. Kroa er et naturlig stoppested på det som kalles «Dødsrude» og som ender i Nyhavn hvor de mest utholdende kan innta frokost.

Begrepet «Dødsrude» får nytt innhold når vi ankommer ærverdige Café à Porta. Her insisterer Rottem på at vi drikker det samme som dikterne drakk - absint.

Café à Porta er nyoppusset og har fått tilbake sin gamle stil fra 100 år tilbake. Bardisken er en nøyaktig kopi av den originale som de norske forfatterne kjøpte sin absint over, også kalt «den grønne giften», en av Olaf Bulls favorittforfriskninger. Godt? Jo da, hvis man liker grumsete pernod.

- La meg få en i det andre beinet også, sier Rottem.

Sult

Det er ny dag. Vi har overlevd absint-inntaket og befinner oss friske og opplagte på Nørrebro, Københavns svar på Grünerløkka. Rett i nærheten av Sankt Hans Torv går en smal gate ned mot Peblingesø. I Sankt Hans Gade leide Knut Hamsun et lite kvistværelse, og man regner med at det var her han startet å skrive «Sult».

- Se her, det kunne vel ikke vært ei gate som passer bedre for å sitte og skrive den romanen, utbryter Rottem og peker nedover.

Gata er trang og litt trist. Bygningene er enkle, ikke alle er like bra vedlikeholdt. Rottem skriver om hvor dårlig Hamsun levde i denne perioden. «Han har pantsatt alt han eier. En gang spiser han ikke fire døgn i trekk, sitter og tygger på fyrstikkstumper for å holde den gnagende tomhetsfølelsen vekk.»

Dystre omgivelser

Litt lenger ut av byen, på Bispebjerg, bodde Aksel Sandemose med sin familie fra 1926. Med gateadresse «Paa Bjerget 11», i noen enkle, lave mursteinsgårder og med utsikt mot den høye Grundtvigskirken, hadde Sandemose ifølge Rottem noen trasige år. Lite penger og inkassokrav preget hverdagen. Rottem skriver at Sandemose i 1928 befinner seg «nede i en av de dypeste mentale bølgedalene i sitt liv».

Når vi står Paa Bjerget, foran inngangsdøra hans og ser en tung, mørk himmel kjempe seg nedover et mektig kirkespir, er det lett å leve seg inn i Sandemoses tungsinn.

På vei tilbake til byen for å spise lunsj tar vi en rask tur innom kirkegården hvor Sigbjørn Obstfelder ligger begravd. Og så vi bare innom «Haverne» på Fredriksberg, og da vi først gå gjennom en labyrint hvor det finnes en lesebenk i midten. Øystein Rottem er ikke lett å stoppe. Når kommer København-bok nummer to?

ABSINT: - La meg få i det andre beinet også, sier Øystein Rottem, etter å ha vandret i kunstnernes fotspor.