STEREOTYPIER: Bjørn Ousland har illustrert «1814 - nære på», med feststemt ironi. Men illustrasjonene preges også av en del stereotypier.
STEREOTYPIER: Bjørn Ousland har illustrert «1814 - nære på», med feststemt ironi. Men illustrasjonene preges også av en del stereotypier.Vis mer

Her er 1814-bøkene for de yngste

Men var det ingen som kjente pusten av giljotinene i nakken?

ANMELDELSE: Det var vel ikke til å unngå utgivelser av illustrerte bøker for barn og ungdom som markering av grunnlovsjubileet 1814-2014. Kommende generasjoner skal forankres i det egentlige 17. mai, slik at de får visshet om det unike og flotte ved sitt eget land.

Det må fortelles, og norske støtteordninger har satt (minst) tre proffe forfattere i gang med saken.

17-åring på Eidsvoll
De har tatt hver sine «grep» for å få tak på historien. Det morsomste, men også vanskeligst gjennomførbare, er Ole Røsholdts valg av den yngste i riksforsamlingen som fortellerstemme. Boka er bygd opp som en kalender, med noen faktabokser i tillegg til fiktive dagboknotater fra den 17-årige marineoffiseren Thomas Konow fra Bergen. Han hadde ikke selv skrevet noe fra Eidsvold, i motsetning til andre som førte dagbok og tok notater.

Forfatteren har dermed konstruert hans stemme, og heldigvis har han unngått å gjøre ham karikert ung.

Her er 1814-bøkene for de yngste

Snarere kan han virke litt ureflektert gammelmodig til tider: «De neste punktene var det heldigvis liten debatt om. Takk og pris, tenkte jeg, og lengtet etter en pause.»

Håkon Lystads illustrasjoner er også preget av et «grep», et politisk sjakkbrett, men han byr dessuten på godt karikerte, dramatiske tegninger, som der Ole Tvedten løfter en hest eller der Konow sitter med ryggen til den deilige Venus. 

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det hunden sa
Jon Ewos første «grep» er å samtale med en hund han har med til Eidsvold, en hund som ikke kommer igjen før på slutten. Det er ikke lett å forstå hva det snakkende dyret er ment å tilføre, annet enn «grep».

At forfatteren blir redd for at hunden skal pisse på «mange av de viktige stedene i 1814-historien», er en opplysning jeg godt kunne vært foruten.

Det viktige grepet Ewo tar, er derimot å bygge historien rundt fire mann, to konger og to Eidsvoldsmenn, en fra hver leir. Kongene blir nokså karikerte, mens de to andre, Sverdrup og Wedel, gir gode uttrykk for stridens kjerne: om Norge kan klare seg alene eller ikke. Dette styrkes av Bjørn Ouslands feststemt ironiske illustrasjoner, en ironi Ewos tekst gjerne kunne speilet i større grad.

Min eneste innvending mot Ouslands strek, er den etniske stereotypien i degos-fjeset han gir Karl Johan. Slikt klinger litt skingrende i nasjonalrusen 2014.

Bredere forståelse
I motsetning til de andre forfatterne vier Ewo stor plass til det krigerske etterspillet grunnloven fikk mellom svenske og norske soldater. Dette er spennende fortalt, med gode mikrokart og forklaringer av krigens vesen.

Boka gir også en bredere forståelse av den internasjonale bakgrunnen for 1814-begivenhetene enn de andre.

Her er 1814-bøkene for de yngste

Jon Ewo er en høyproduktiv forfatter med mange bokutgivelser i året, og han kan nok ha blitt revet med av egen effektivitet. En del språklig kjekkaseri burde vært luket ut, som denne beskrivelsen av Christian Frederik: «Han har stå-på-energi som en Duracell-kanin». Her blir eimen av 1980-tall påfallende sterk. 

Unngår kjekkaseriet
Atle Næss unngår kjekkaseri-problemet i sin bok, som er holdt i en nøktern stil. Hans grep er å nærme seg stoffet gjennom sekundære skikkelser — først to barneprinser, deretter tjenerskap og vanlige folk på Eidsvold. Det handler mye om tekniske forberedelser til møtet, sengetøy, mat og innredning av salen.

Lene Asks illustrasjoner er fint fortellende, men må slåss om oppmerksomheten med en del annet, litt umotivert og rotete fotostoff.

Fortelleren er på parti med tjenestepiken Anne Jahnsdotter, og har et mer sosialt blikk på begivenehtene enn de to andre.

Men han inntar også en bedrevitende rolle: «... de fleste tenkte ikke slik. De var så vant til at det var stor forskjell på folk, at de rett og slett ikke kunne forestille seg at stemmeretten skulle være for alle. De mente at noen var viktigere enn andre, og bare de burde slippe til.»  

Pusten fra giljotinene
Her merker jeg at jeg savner — og det gjelder alle de tre framstillingene — mer om de store omveltningene som hadde foregått i verden, med revolusjoner i Frankrike og USA, nye tanker om menneskerettigheter, opphevelse av privilegier og jødeparagrafer, spiren til en industriarbeiderklasse.

At de danske og svenske monarkene klamret seg til sitt enevelde, mot et framvoksende, selvbevisst borgerskap, var ikke resultat av enkeltpersoners individuelle særtrekk.

Om ikke «de fleste» var oppmerksomme på den nye tiden som var i emning, har iallfall de nordiske kongene kjent pusten av franske giljotiner i nakken. Ousland har forøvrig en fremragende illustrasjon av et kappet fyrstehode i Ewos bok.

Her er 1814-bøkene for de yngste

Vi får komme tilbake til verden et annet år. I 2014 er det det unike ved Norges situasjon vi skal konsentreres om. Og det er jo noen nesten burleske trekk ved tilblivelsen av 1814-Norge som kan bidra til å forklare noe av den himmelfalne uskyldigheten mange nordmenn surrer rundt i. Kanskje Askeladden også var på Eidsvold? Der har vi et grep!