Her er årets beste bøker

Dagbladets anmeldere har pløyd seg gjennom bokåret og plukket ut tre favoritter hver.

Jonny Halberg

Camil Petrescu «Prokrustes\' seng»

En labyrintisk og sensuell fortelling fra mellomkrigstiden Bucuresti, med møter mellom en fattig radikal poet og escortejenta, industrimagnatsønnen og den tilbedte kvinnen som ikke kan elske; seksuelle besettelser og politisk korrupsjon. Historien(e) er fortalt delvis baklengs, uten at bildet blir uklart.

Stendahl «Henry Brulards liv»

I denne selvbiografiske boka svinger Stendahl seg fritt og utvungent, sier sin mening, husker enten med stor løgnaktig autoritet eller beundringsverdig presisjon en særegen oppvekst. Franske stilkrav feid til side: Tilbake venter entusiastiske tidsbilder, kjærlighetserklæringer til folk og fe, harske utfall mot samtidige politikere og aristokrater, anekdoter.

Colm Toibin «Mesteren»

I valget mellom Joseph Conrads «Seks fortellinger» og Toibins tvetydige hyllest til forfatteren Henry James\' seinere år, ble det sistnevnte. Diskret og lekkert gjort, aldri dødt. Gjennom å velge med nøyaktighet hva som skal fortelles og ellers bare antydes, blir man klar over hva en tilsynelatende tilbaketrukket og følsom mann kan legge etter seg av askerester.

Cathrine Krøger

EN AV ÅRETS BESTE: Dag Solstads roman «Armand V.» Les intervju. Foto: FRANK KARLSEN
EN AV ÅRETS BESTE: Dag Solstads roman «Armand V.» Les intervju. Foto: FRANK KARLSEN Vis mer

Jan Jakob Tønseth

«von Aschenbachs fristelse»
Jeg tenker at den ideelle litteratur skal gi oss et nytt bilde av virkeligheten; eller bare vise oss en flik av den. Kresne Tønseth har klart det i denne glassklare novellesamlingen. Den første av disse er den mest sanselige novellen jeg har lest. Den handler om tingenes tilsynekomst i et grått Paris. (Nominert til Nordisk råds litteraturpris.)

Marita Fossum

«Kjære gjetergutt»
Det finnes bøker i 2006 som er langt mer velsnekrede enn Fossums fortelling om lille Mille. Men Fossum har en sang i seg, et naturtalent av en litterær stemme som gjør at det hun skriver oppleves som ekte vare. Hun klarer også den vanskelige balansegangen å skrive barnlig gjennom et barn - for et «voksent» publikum.

Finn Iunker

«Fortellinger»
Den bulldoseraktige bokhøsten får oss til å glemme at det finnes forfattere utenfor selvglade Norge, og at det litterære året er lenger enn dets siste tre måneder. Jeg velger derfor å minne om at dramatikeren Finn Iunker i vår debuterte med en svært god novellesamling. Unnselig i tematikk, bevegende i stil.

Tore Rem

Toril Moi «Ibsens modernisme»
Jeg hadde opptil flere, til dels substansielle, innvendinger mot Mois bok. Men jeg klarer ikke å fri meg fra tanken om at dette må være den viktigste boka om Ibsen på svært mange år. Rammeverket er nytt, lesningene er ofte forfriskende. Med den engelske utgivelsen på Oxford U.P., når den også utover andedammen.

Her er årets beste bøker

Simen Sætre «Hugo: En biografi»
Boka om Oslo-heroinisten Hugo er ikke noe ambisiøst sakprosaverk. Men som få andre mestrer Sætre en vanskelig undersjanger, den journalistiske biografien. Hugo er ikke synlig teoretisert. Men den er godt skrevet, liketil og sterk, uten enkle løsninger. Om et menneske som angår oss, eller som i alle fall burde gjøre det.

Asbjørn Aarnes «Råka av røyndom»

Én ting er det at den aldrende riksmålsmann har meldt overgang til nynorsk. En annen er det at han skriver knakende godt, morsomt og gripende, i en temmelig uvanlig kortprosa. En tredje er det at en kritiker kan oppleve det som et privilegium å få være uenig med sterke tekster.

Arne Dvergsdal

Jan Jacob Tønseth «von Aschenbachs fristelse»
Poeten Jan Jacob Tønseth imponerte og sjarmerte med presist språk i «Portvin og resignasjon». Ytterligere foredlet er prosaen i novellesamlingen «von Aschenbachs fristelse», en underfundig og finslepen høysang til sanseligheten.

Olav Kristiseter «Blodlenka»
En nattsvart skildring av bygdelivet, hinsides håp, tilsynelatende. Kristiseter går seg tidvis vill i mørket, det er så; men språkfølelsen og det gammeltestamentlige alvoret leder denne debutanten gjennom inferno.

Hege Storhaug «Men størst av alt er friheten»

Dette er selvsagt ukorrekt i visse radikale leirer der religionen ikke lenger er opium for folket: Men etter striden om Muhammed-karikaturene og sviket mot ytringsfriheten, er jeg

enig med Norges fremste islam-kjenner, Unni Wikan, som sier at Hege Storhaug er forut for sin tid.

Espen Søbye

Georg Johannesen «Sitater fra femti års muntlig praksis»
Redaktørene har plukket ut sentenser, epigrammer og tankebilder fra om lag 70 intervjuer med Georg Johannes (1931-2005) fra 1955 til 2005. Hvis materialistiske ateister hadde hatt ei salmebok, hadde den liknet på denne.

Ryszard Kapuscinski «Reiser med Herodot»

Kapuscinskis bøker er oversatt til over tjue språk, heldigvis også norsk. På sine mange reiser i Afrika og Asia krysset han ofte Herodots (484-425 f.Kr.) spor. Å legge ut på tur med Herodot er dristig, men boka er en verdig oppfølger til Ryszard Kapuscinskis tidligere bøker. Det sier ikke lite.

Hermann Broch «Vergils død»

Hermann Broch (1886-1951) fullførte romanen i New York, den ble gitt ut i mars 1944 og handler om Vergils siste 18 timer. Begynnelsen av romanen er vakker og sagnomsust. Nå er det mulig å forvisse seg om at også fortsettelsen også er det.

Fredrik Wandrup

Jan Jacob Tønseth «von Aschenbachs fristelse»
John Wayne, Dean Martin og Rick Nelson rir høyt opp på Parnasset i disse novellene - sammen med Baudelaire, Nordahl Grieg og disippelen Peter. Tønseths fortellerkunst er kresen, her er ikke et ord tilfeldig valgt. Måtte han få Nordisk Råds Litteraturpris!

William T. Vollmann «13 fortellinger og 13 gravskrifter»

For første gang er denne giganten i moderne, amerikansk fortellerkunst oversatt til norsk. Vollmann, som besøkte Litteraturfestivalen på Lillehammer, er en dikter med helt særegne ambisjoner. Den som har tålmodighet nok til å la seg forføre av denne boka, kommer ikke til å angre på det.

Ryszard Kapuscinski «Reiser med Herodot»
Den polske reporteren skriver om sin helt i litteraturen, Herodot fra Lilleasia, et forbilde både som reisende, historiker og forfatter. Kapuscinski selv er en skribent som hever reportasjesjangeren opp til de store fortellingers sfærer.

Helge Torvund 

Tore Stubbe «Møt dem. Om å møte barn og unge i skolehverdagen»

Om det mest vesentlege ved arbeidet i skulen; relasjonen mellom dei unge og dei vaksne. Praktiske verktøy for å byggja tillit, skapa meining og engasjement. Kunnskap og fag er viktig, men å skapa ein fruktbar læresituasjon er grunnlaget for dette. Audmjuk, sakleg og med autoritet.

Torgeir Schjerven «Den stødige tilstundelsen av jubel i virkelig trist musikk»

Dikt som skapar sine eigne sære rytmiske figurar som høver nett til det som vert sagt. Her er mørker nok til sprengte bruer og ein Gud som søv. Merkverdig og munnleg poesi dikta opp rett framfor augene våre. Med ei språkleg glede som kan minne om Georg Johannesen. Lys? Ja, av himmelsk fløte.

Einar Økland «Krattet på badet»

Ei så rik diktsamling at ho mest er håplaus å melde, men stadig gjev nye opplevingar som korrigerer lesinga du hadde gjort. Ein poet som ser poesien i sysakene og i ein kvitmåla tordivel. «Ein bør vera aleine og ein bør gi seg god tid. For det er det ein er og det har ein.»

Jón Sveinbjørn Jónsson  
Jon Gisle «Donaldismen»

Gisles klassiker, en parodi på en litteraturforskers syn på livet i Andeby. Donaldismen ble første gang utgitt i 1973, denne utgaven er oppdatert og om mulig enda morsommere. Gisle gir et strengt, men kjærlig, blikk på Andeby og vår alles favorittkapitalist, onkel Skrue.

Fiske/Kverneland «Kanon»
Et lite mesterverk omkring to sterke kunstnere i forrige århundre: Munch og Schwitters. Boka, som er nummer én i en serie, vil ruve med sin blanding av tegnestil og fortellerstemmer. Kvernelands stil står til Munch, Fiskes til Schwitters og alle fire møtes i Merzbau.

Anna Fiske «Rabbel»
Her er de fem første Rabbel-heftene samlet i en flott bok for de aller minste tegneserieleserne og deres foreldre. Et enkelt, men fantasifullt univers som bare bekrefter den posisjonen Anna Fiske har opparbeidet seg på tvers av alle sjangrer.

Kurt Hanssen 

Stieg Larsson «Menn som hater kvinner»

Den svenske journalisten og redaktøren Stieg Larsson begynte å skrive krim på fritida, og fullførte tre manuskripter før han lot et forlag lese dem. Han ble antatt med bravur, men døde tragisk nok før første bok kom ut. Men debuten er et mektig ettermæle, som introduserte den uforlignelige Lisbeth Salander.

Christian Jungersen «Unntaket»

En stor og tykk psykologisk thriller om a) en utrivelig arbeidsplass og b) en hevngjerrig krigsforbryter. Danske Christian Jungersen skildrer mobbemiljøet på Dansk Senter for

Informasjon om Folkemord med både innsikt og innlevelse. Resultatet er en både uhyggelig og underholdende roman.

Kurt Aust «De usynlige brødre»

Etter fire historiske spenningsromaner gikk Kurt Aust med stil over til en nåtidsthriller (med rikelig plass til Isaac Newtons hemmeligheter). Handlingen starter med at en kvinnelig forlagsredaktør tar sitt eget liv høyst offentlig, det får eksmann og matematikkprofessor Even Vik til å engasjere seg i saken.

Kåre Bulie

Dag Solstad «Armand V. Fotnoter til en uutgravd roman»

Høstens utgivelse forteller hvem som fortsatt er Norges beste romanforfatter. «Armand V» består av en serie klassiske Solstad-ingredienser, men er samtidig en formmessig nyskapning og en tilbakevending til den dagsaktuelle politikken. Romanen er - slik Solstads bøker alltid er - morsom, original og innsiktsfull.

Hans Herbjørnsrud «Brønnene»

Hans Herbjørnsrud får gang på gang landskapet i Heddal til å framstå som friskt og nytt. Med fantasi, humør og billedskapende evne tryller han om hjemgarden sin til utgangspunkt for fantastisk litteratur. De komplekse novellene i «Brønnene» er minst like gode som hans tidligere utgivelser, og som alltid en språklig nytelse.

George Saunders «Lykkeland»

Amerikanske George Saunders\' smarte noveller er like deler tragedie og komedie. Utsatte eksistenser nederst på rangstigen i amerikansk arbeidsliv gjør sitt beste for å holde seg flytende. Saunders\' pilotstrippere og profesjonelle huleboere er skildret med empati og menneskelig innsikt. «Lykkeland» er ny amerikansk litteratur på sitt beste.

Inger Bentzrud
Jan Jakob Tønseth «von Aschenbachs fristelse»
Tønseth mestrer alle språkets valører. Han kan besynge bagateller - paprika, slangeagurk, kakerlakker - og mane dem fram som lysende skaperverk. Og han kan skildre de store tingene - liv og død - med tilsynelatende uviktige detaljer om å drikke solbærsaft eller selters.

Kiran Desai «The Inheritance of Loss»

Årets Bookerprisvinner er en sterk representant for «the empire writes back»-tradisjonen i engelskspråklig litteratur. Desai skriver om inderes forhold til vestlig kultur over flere generasjoner; besteforeldrenes britiske teselskaper, ungdommenes kamp for å få USA-visum og de fattige som ikke «mestrer» globaliseringens krav.

Dai Sijie «Herr Muos omreisende divan» (oversatt av Bente Christensen)

Den kinesiske forfatteren og filmregissøren Dai Sijie skriver på fransk, like fullt er han en mester i å lokke fram de mest absurde trekkene ved dagens Kina. Nykapitalistenes ekstravagante vaner, korrupte dommeres forbruk av jomfruer og rettssystemets vilkårlige henrettelser preges av både humor og horror.

Maya Troberg Djuve

Brit Bildøen «Mitt milde vesen»

Brit Bildøen kombinerer med en sjelden fingerspissfølelse det sobre og poetiske. I denne romanen om en far som forsvinner, og om to kvinners tause raseri og kjærlighet, briljerer hun med et nydelig, visuelt språk. Få mestrer så godt å speile de dagligdagse og vidtrekkende aspektene ved tilværelsen.

Dag Skogheim «Sju mann»

Sju selsomme eventyr om legemlig skrøpelighet og sjelelig styrke. I sentrum står en mannsskikkelse som endrer livsløp for hver fortelling. Peter Lundahl er dødsrytter på tivoli i én historie, munk i en annen. Felles er likevel tematikken: Det handler om menneskenes forgjengelighet og fortellingenes varighet. Skogheim er en original forteller og en for godt

bevart hemmelighet.

Trude Marstein «Gjøre godt»
Hele 118 skikkelser turnerer Trude Marstein i dette flettverket av en roman. Gjennom ett hett julidøgn følger vi aktørene mens de surrer rundt lyskilden i fortellingen - gestaltet av den amorøse firebarnsmoren Karoline, og mens de samtaler, elsker og sviker. Marstein avdekker personenes selvbedrag, forstillelse og smålighet på snedig og underholdende vis.

willy b

Jan Zahl/Paal Audestad «Kontroll på kontinentet - historia om Kaizers Orchestra»

Stilfull, gjennomarbeidet, informasjonsrik og lettfattelig bok om et band bestående av slitere. Både nerder, fans og vanlig musikkinteresserte finner noe her. Både språk og fotos er av ypperste klasse! Beklager flosklene, men det er nå engang slik.

Charlier & Giraud «Stålneven - Legenden om Blueberry nr. 4»
Mange hadde sikkert tegneseriehelten Blueberry både i gamle numre av «Tempo» og i album tidligere. Både tegninger, farger og innbinding er av høyeste kvalitet, og man får ikke følelsen av at dette er et forsøk på å gi keiseren nye klær. Velfortjent nyutgivelse!

Tom Kristensen «Dødsriket»

Fant denne minst like engasjerende som Forsyths siste, utvilsomt Kristensens beste til nå. Terrorisme i Norge er ikke på langt nær så utrolig som for seks år siden, og Kristensen har en stilsikker penn som gir boka liv og spenning, uten at det virker billig. Siste kapitlet runder det hele av med stil.

Stian Bromark

Noman Mubashir «En Noman i Pakistan»

En velskrevet og humørfylt guide fra Peshawar i nord til Karachi i sør. Her er alt en nordmann kan ønske seg; storslått natur, slalåmbakker, religiøs pietisme, dekadent popkultur, Pizza hut, dårlige pornofilmer, narkotika og litervis med Pepsi-cola.

Helle/Eliassen/Myhre/Stugu «Norsk byhistorie. Urbanisering gjennom 1300 år»

Verket belyser byens forhold til andre urbane strøk i og utenfor landets grenser. Den er dessuten en utmerket debattbok. Alle er ikke like begeistret for påstanden om at Norges første by, Kaupang, var dansk, eller at Groruddalen er «bomaskiner av umenneskelige dimensjoner».

Carsten Jensen «Vi, de druknede»
Et storslått, eventyrlig epos med alle litteraturens store temaer som ingredienser (havet, kjærligheten, døden). Men øya Ærø i Danmark er også et mikrokosmos for fremveksten av det moderne samfunn fra midten av 1800-tallet, og et speilbilde for en tid hvor nasjonale strømninger bryter mot uoversiktlige globaliseringskrefter.

Terje Thorsen  

Cormac McCarthy «Ikke et land for gamle menn»
En av romanens mest opprivende sider er den massive mengden vold og pur ondskap den beskriver - en ondskap som ikke avfeies med en nervøs latter eller en uforpliktende forståelse. Om USA har en Nobelpris-kandidat i sine prosarekker, må det være denne overlegne språkmesteren fra Rhode Island.

William T. Vollmann «13 fortellinger & 13 gravskrifter»
De døde er hinsides døden, døden er hva de levende bærer med seg. Les denne boka, den føkker seriøst med hue ditt.

Jonathan Lethem «Moderløse Brooklyn»
«Moderløse Brooklyn» går som en kriminalroman og kvekker som en kriminalroman, men den er i sin innerste konsekvens noe langt mer. Nemlig en fortelling om det å utforske, om hvordan sinnet raser av gårde på egen hånd som et hjul inni et hjul.

LES OGSÅ:

BLANT ÅRETS BESTE: Steffen Kverneland (bildet) og Lars Fiskes «Kanon».
BLANT ÅRETS BESTE: Booker-vinneren Kiran Desais «The Inheritance of Loss».
BLANT ÅRETS BESTE: Trude Marsteins roman «Gjøre godt».
BLANT ÅRETS BESTE: Jan Jakob Tønseths novellesamling «von Aschenbachs fristelse».
BLANT ÅRETS BESTE: Jonathan Lethems roman «Moderløse Brooklyn».
BLANT ÅRETS BESTE: Hege Storhaugs sakprosabok «Men størst av alt er friheten».