1. «Profeten». (Fr. «Un prophète. Regi: Jacques Audiard)  

Når hovedpersonen Malik (Tahar Rahim), en skjelvende syttenåring i et brutalt fransk fengsel, legger et barberblad under tungen og går inn i cella til mannen han er truet til å drepe av stedets korsikanske mafia, er det faktisk nesten ikke å regne for et høydepunkt. Det er heller typisk for de stadige åndeløse spenningstoppene som preger «Profeten», det åndeløse forbrytereposet som i 2010 satte en ny standard for sjangeren hardbarket fengselsfilm.  

Det er slående å se hvordan den tilsynelatende veike og ressursfattige Malik bruker nettopp sin utsatte mangel på tilhørighet til å suge til seg kunnskap, klatre opp og til sist endog klare å utfordre fengselets ukronede konge, César (Niels Arestrup). Arestrup formelig kroer seg i rollen som edderkoppen César, og Rahims rolletolkning er interessant: han gir Malik en nesten irriterende anonymitet først, for så å la en ny selvtillit sakte sive inn i ham. Det er som om han får et nytt skjelett underveis.

Maktspillet kan minne både om gangstermanipuleringene i «The Wire» og om de klassiske dramaer om konger og tronranere. Og iblant glitrer den rå realismen med noen små glimt av magisk realisme: Regissør Audiard lar den drepte mannens spøkelse stikke innom fra tid til annen og komme med henslengte, ironiske kommentarer som øker presset på hovedpersonen som stiger og synker i stadig hurtigere fart, alt ettersom en ser det. Og historien om ham var årets fineste kinofilm.