Her er Ari Behns forord til heltens bok

(Dagbladet.no): Her er forordet til Mohamed Choukris «Tørt brød», der Ari Behn skriver om sitt forfatterforbilde - og kifrøyking.

En litterær gatekjempe

Det var forrykt i sin halsstarrige realisme og derfor ikke til å tro, all den tid Vittorio og jeg var godlynte på kif i det mytisk-forlokkende og marerittaktige Tanger våren 1997. Der satt han, Mohamed Choukri, gærningen og fusentasten, mannen som på det altruistiske søttitallet hisset den konservative arabisk-muslimske delen av befolkningen i Marokko til å rope etter bøddelen, og som like hissig hadde kommet på kant med det degenererte etablissementet av eksilmillionærer og utskudd fra Europa. I kjølvannet av den internasjonale berømmelsen og suksessen Choukri i 1973 umiddelbart oppnådde etter den engelske utgivelsen av sin selvbiografiske roman al-Khubz al-Hafi (oversatt av Paul Bowles med tittelen For Bread Alone, og som mer enn tretti år senere altså er blitt hetende Tørt brød på norsk), hadde ansamlingen av bortkomne overklasse-døgenikter fra det europeiske fastlandet først feiret ham i hode og ræva som Tangers mest omsvermede og opplyste villmann - look at The Noble Savage, dear! - men var ganske snart blitt kjølig avmålte etter Choukris mange skarpe utfall og voldsomme agg mot alt hva de sto for: Han satt nå drømmende glassaktig ved et kafébord, plirende sitt våkne og observante øye - det altetende øyet, naturligvis! - like opp i ansiktet på meg og kjentmannen min i Tanger.

«Han vil ikke snakke med europeere.»

Vittorio trakk meg i armen. Vi var i utkanten av det travle Ville Nouvelle, det stinket av piss og stekt kylling, bikkjekadavre og nybakte croissanter. Vi sto få meter unna ham, folk gikk hastig forbi og lot ikke til å bry seg på samme måte som oss, den marokkanske forfatteren var skånet for den slags white trash-nonsens fra sine egne.

«Choukri forakter folk fra Vesten. Han er illsint og bruker kniven hvis du fornærmer ham. Det er ikke verdt å forsøke å snakke med ham.»

Vi var på vei til Paul Bowles enda en gang, mannen som er blitt kalt Beat-generasjonens far, slik vi hadde vært på formiddagsbesøk hos den amerikanske forfatteren, komponisten og oversetteren hver bidige dag helt siden jeg kom til Tanger for første gang, en uke tidligere. Bowles bodde noen kvartaler lenger opp i gata, og som en riktig god, gammel venn av Vittorio hadde han aller hjerteligst ønsket meg velkommen til daglige visitter, noe han hadde for vane å gjøre med taktløse unggutter som ønsket å gjenopplive beatnikenes mangslungne flaire og dekadente tilbøyeligheter.

«Paul har fortalt meg at Choukri angrep ham med kniv etter en krangel om penger.»

«Vi behøver ikke å snakke om penger,» sa jeg.

«Vi kan snakke om Jean Genet. De var kamerater og svirebrødre. Han blir ikke fornærmet over å høre at jeg forguder Genet.»

Jeg husker at jeg ble stående og svaie. Jeg var ung, jeg hadde det med å forgude hvem som helst på den tida, og hadde heller ikke det minste imot å bli truet på livet med kniv. Kanskje svaiet jeg aller mest på grunn av den trøstefulle røykinga vi bedrev på taket av El Muniria fra midnatt til soloppgang, yr og oppstemt husket jeg i hvert fall straks sensasjonen det var å lese Tørt brød som tenåring, etter først å ha støtt på navnet hans i en av de mange anekdotene i det svære beat-biblioteket jeg hadde anskaffet meg på gutterommet. Den engelske utgaven fikk jeg tak i på Tronsmo i Oslo, det var mange år før det lot seg gjøre å handle den slags åpenbare sjeldenheter på nettet, men ikke så altfor mange år etter at Allen Ginsberg opptrådte på Club 7. Det var ingenting jeg ønsket meg mer enn å snakke med en kompromissløs, kamplysten forfatter som mislikte europeere. Tørt brød er et stykke tekst som best kan Ari Behns innledning til Tørt brød av Mohamed Choukri sies å være knyttneveprosa gitt oss av en litterær gatekjempe. Det er en skildring som setter kloremerker. Mohamed Choukri skriver om seg selv og det trøstesløse livet sitt som søppelspisende guttunge i Marokko, stadig på flukt fra en far som i Choukris tekst framstår som en av verdenslitteraturens mest hensynsløse skikkelser:

Far var et udyr. Når han kom inn, ble det ikke sagt et pip, og ingen leet så mye som en finger uten hans tillatelse. Akkurat som ingenting skjer uten Guds tillatelse, som jeg hadde hørt folk si. (…) Så vrei han nakken rundt på broren min. Broren min knakk sammen og blodet strømmet ut av munnen på ham.

Det er den tilsynelatende utvungne lettheten i selve formidlingen av dette brutale stoffet som gjør den korte romanen til et mesterverk. Som leser opplever vi ordene og setningene like umiddelbare og autentiske i innhold og form som det vi i heldige øyeblikk kan oppleve at ordene og setningene som står skriblet på subwayen, på veggene til nedrivningstruede hus og på offentlige toaletter, virkelig angår oss, at det er snakk om noe mer enn bedritne pøbelstreker. Budskapet til Choukri er ikke til å misforstå. Tørt brød påkaller harme, og kanskje påkaller den også forlegenhet. Romanen er djupt avskyelig som virkelighetsrapport, undertittelen er En selvbiografisk roman 1935–1956, men det gjør ikke teksten mindre betydningsfull av den grunn. Det er en kunstnerisk vellykket vesensbeskrivelse av det kanskje aller mest basale: slitet for å stille sulten i dens mange avskygninger, kroppens hunger, magens og kjønnsorganets hunger, intellektets sult etter kunnskap, individets kamp for å bli sett og møtt av andre, av deg og meg, lengselen etter å bli forstått og anerkjent som et medmenneske med egenverd. Det er i fengselet Choukri for første gang møter et skrivende menneske. En medfange risser inn et dikt på celleveggen, og snart lærer han Choukri et og annet om kunsten å skrive:

- Hva er dette?

- Jeg vet ikke.

- Det er en
alif. Så pekte han på den andre bokstaven.

- Og dette?

- Jeg vet ikke.

- Det er en
ba. Og dette?

-
Ta. Hvordan visste du det? spurte han forbløffet.

- Fordi jeg hele tiden hører folk som sier alif ba ta.

Choukri skildrer denne scenen med en dempet og liketil autentisitet, slik han jo gjør det boka igjennom, til tross for at det er det mest avgjørende øyeblikket i hans liv. Selv sier Choukri i et intervju han gir som feiret, internasjonal suksessforfatter: Jeg innså at skriving også kunne være en metode til å belyse, til å protestere mot dem som hadde stjålet barndommen min, tenårene og en bit av min ungdom. Fra det øyeblikket av ble skrivingen min dedikert.

«Du skriver om det som ingen andre våger å fortelle,» sa jeg og rakte fram hånda. Vi så på hverandre, Choukri og jeg. Formiddag i Tanger, mennesker og støy. Jeg nølte, han stirret på meg med det altetende øyet - han var ikke til å temme, fusentasten fra Rif-fjellene! Vittorio trakk meg skyndsomt videre. Det var første og siste gang jeg støtte på Mohamed Choukri, enda jeg de neste årene skulle besøke Tanger et titalls ganger. Paul Bowles hadde ikke mye å si om Choukri da vi et kvarter senere sto i soveværelset hans, men nikket bekreftende på spørsmål om det var sant at han ble truet på livet med kniv. Bowles hadde opptrådt som fødselshjelper og velgjører ved å oversette teksten og sørge for at Tørt brød ble utgitt på engelsk, et forhold som åpenbart falt marokkaneren tungt for brystet.

«Det skyldes kif og ingenting annet,» sa Bowles, og rakte oss esken med tynt rullede sigaretter. Det lot til å more ham meget.

Ari Behn

LES OGSÅ:

SKRIVER OM HELTEN: Ari Behn har skrevet forordet til den norske utgaven av Mohamed Choukris roman «Tørt brød».