Her er de beste tv-introene

Hvilken er din favoritt?

TV: Som Dickens pleide å si: «It was the best of times, it was the worst of times, it was the age of wisdom, it was the age of foolishness.» Aldri har det vært mer søppel på tv, aldri har det vært mer snadder. Og aldri har tv-serier hatt bedre intro-er.

Selv har jeg en middels sterk aversjon mot lister, men liker å skryte av kulturelle bragder. La meg derfor – i anledning NRKs premiere på «True Blood» om noen uker – nevne dem som nevnes bør, uten å rangere. Eneste begrensning er at seriene bør være noenlunde aktuelle. Grensen går sånn omtrent ved «Sopranos», men det er ikke så nøye.

Setter du 80-tallsstemningen i Jan Hammers «Miami Vice» på en pidestall, skal ingen tvinge deg til starte med Tony Sopranos kjøretur gjennom New Jersey med Alabama 3s «Woke Up this Morning» på anlegget.

Makaber og ironisk
Hvordan kategorisere? Vi kan starte med «Entourage», som viderefører kjøre-gjennom-landskapet-tradisjonen fra «Sopranos». Med Turtle bak rattet cruiser gutta gjennom Hollywoods kveldsmørke i en svart, firedørs 1965 Lincoln Continental kabriolet, mens skuespillernes navn vises på neonskilt og Jane's Addiction spiller «Superhero».

Et par bydeler unna har «Californication» valgt klipp-og-lim-metoden og en instrumental rockesnutt for å lokke oss inn i den forsofne forfatteren Hank Moodys liv i Venice Beach.

«Seks fot under» foregår også i Los Angeles, men her velger man en mer stilisert, for ikke å si stilfull variant, like smakfull som en dyr begravelse, men mer makaber, noe som også plasserer «Seks fot under» i den ironiske båsen, sammen med «Weeds», som bruker Malvina Reynolds' «Little Boxes» til å understreke den uniformerte forstadsidyll.

Introsjokket
Blant de animerte intro-variantene er «The Simpsons» en klassiker, mens «Mad Men» er klassisk elegant i det tidlige 60-tallets optimistiske ånd. «Deadwood» og «Carnivale» er lekre eksempler på hvordan man drar seerne med seg enda lenger tilbake i tid.

Siste kategori er «introsjokket», som hamrer seg inn i underbevisstheten med bilder som vekker uro, særlig når de kombineres på utspekulert vis. Tenk bare på «Dexter», som gir oss den mest morderiske frokosten i manns minne. Min favoritt er likevel «True Blood», som maner fram sørstatene gjennom en rekke klisjeer: bilvrak i sumplandskap, raseopptøyer, religiøs ekstase, forråtnelse, barn i Klan-antrekk, stripping og voksendåp. Uimotståelig.

Noen over? Noen ved siden?