OVERSETT: At islendingen Jón Kalman Stefánsson ikke har fått Nordisk Råds pris for denne trilogien, er en unnlatelsessynd. Foto : Bjørn Langsem/DAGBLADET.
OVERSETT: At islendingen Jón Kalman Stefánsson ikke har fått Nordisk Råds pris for denne trilogien, er en unnlatelsessynd. Foto : Bjørn Langsem/DAGBLADET.Vis mer

Her er en av samtidislitteraturens mest bemerkelsesverdige trilogier

Hjerteskjærende godt fra Island.

ANMELDELSE: Det hender jeg leser bøker — noe jeg antar gjelder de fleste av oss — som er så gode at jeg ikke kan forstå hvordan det er mulig å skrive dem. Som om de kommer fra oven, eller er skrevet av en av de store og forlengst døde.

Det var tilfelle da jeg for noen år siden leste «Himmelrik og helvete». En bok så poetisk, så vakker, så original og sann at den var som skrevet fra menneskedypet.

Da jeg ved et tilfelle senere hilste på forfatteren, islendingen Jón Kalman Stefánsson, var han til min lette skuffelse verken nevrasteniker, eller hadde is i blikket, lorgnett og snippkjole. Han var bare en ganske alminnelig fyr som helst snakket om islandsk fotball. Vår tids forfatter antar jeg, og godt er kanskje det...

Lutfattig og værhardt
«Himmelrik og helvete» (2010) var første bok i den trilogien som nå avsluttes med «Menneskets hjerte». Bøkene er lagt til Island for omkring hundre år siden. Et Island som til forveksling likner Norge på den tiden, bebodd av lutfattige mennesker på værharde, ensomme gårder, med liv så harde at døden ofte kom som en befrielse. For øvrig også beskrevet i en annen av fjorårets boktopper, Roy Jacobsens «De usynlige».

Trilogiens hovedperson er den foreldreløse Gutten. Han er «et åpent sår i eksistensen»; en leser, poet, like klok som han er enfoldig, like følsom som han er vakker og sterk. I første bok mister han sin beste venn på havet. Vennen drukner fordi han er så fortapt i Miltons «Det tapte paradis» at han glemmer skinnkjortelen da de skal ut på fiske.  

Ekstreme livsvilkår
I bok to, «Englenes sorg» (2011), følger vi Guttens vandring med postmannen Jens. De leverer post på de mest avsidesliggende og forblåste gårdene på Island. Mot slutten sliter de seg over fjellet i forrykende storm. De drar på kisten til Àsta. Hun må i jorda, ellers får verken hun, barna eller mannen hvile. Jens er taus, Gutten derimot snakker. Om poesi, om bøker, om kjærligheten, om livet, om alt det vakre. Han danner en motpol til dette beinharde livet, så lett å miste, så nær helvetet. 

Her er en av samtidislitteraturens mest bemerkelsesverdige trilogier

«Menneskets hjerte» er mer omfangsrik enn de foregående, og ikke så eksistensielt konsentrert. Den åpner med at Gutten sover, etter å ha blitt liggende ute i snøstormen. Eller «kanskje sov han ikke, kanskje tok det bare så lang tid å dø». Han våkner av et kyss fra en vakker, rødhåret kvinne, for «hvor er livet om ikke i et kyss?». Han vender siden tilbake til Plassen, der han bodde i første bok. Til mektige og rike Geirthrúdur, som gjør forretninger som en mann, og tar seg elskere når hun trenger det. Blant annet den vakre kaptein John, som drukner under en storm fordi han vil redde en liten kattunge.  Det er den blinde skipperen som elsker bøker. Det er kjøpmann Snorre som går konkurs, fordi driftige Trygvi utkonkurrer ham. Trygvi er den nye tids mann, han vet hva folk vil ha, vannpumpe og telefon. Her er også en forførerisk og bortskjemt rikmannsdatter.

Hamsun-oversetter
Inspirasjonen fra Hamsun er åpenbar, både i stil og tema. Så er da også islendingen uttalt Hamsun-fan og oversatte i 2004 «Sværmere» til Islandsk
.

Selv debuterte Stefánsson som poet i 1988. Han har utgitt noveller og romaner, men slo først gjennom med novelleromanen «Sommerlys, og så kommer natten» (2005). For denne boka fikk han den islandske litteraturprisen i 2005. Hans internasjonale gjennombrudd, derimot, kom med denne trilogien. Stefánsson er forøvrig nominert til Nordisk Råds litteraturpris tre ganger. At han ikke har fått den for dette verket, er en unnlatelsessynd.

Suveren oversettelse
«Liv er naturligvis forskjellige, som buken på en sløyet fisk for noen, som eventyr for andre», heter det et sted i denne boka, med det språket og de bildene som er så særegne for Stefánsson. Og som oversetteren Tone Myklebost gjendikter så suverent på et velklingende norsk: En blanding av enfold og eksklusivitet, og et virkelighetsnærvær som er sjeldent å oppleve i bøker.

Islendingen har en unik evne til å finne bilder som beskriver våre eksistensvilkår - denne skjøre hinnen mellom liv og død. I første bok med det vakre bildet om båten i stormen på havet, der kun det tynne skroget skiller de seks sjømennene fra døden. Det frådende havet som rommer alle de druknede som «venter på at gud skal dra dem opp, fiske dem opp med stjernehåven sin, la dem vandre rundt på tørre føtter i himmelrike.»

Nær livet
«Menneskets hjerte» viser til en arabisk legebok, der det heter at menneskets hjerte er delt i to kamre, et for lykke, det andre for fortvilelse. Og det er i disse ytterpunktene skikkelsene i denne trilogien befinner seg.

Stefánsson lager dem liksom så sanne, fra en tid da menneskene levde mer ekstremt enn oss, nærmere livet, nærmere døden. Som om de var langt mer nærværende i tidligere tider. Kanskje levde de også mer virkelig enn oss?