Filmfestivalen i Cannes

Her er filmen Cannes-publikummet flykter fra

Endelig kom Gaspar Noé til Cannes igjen og gjorde det skikkelig ubehagelig å se film.

Kommentar

CANNES: Hvis du vil ha en skikkelig ukomfortabel opplevelse i kinosalen, er det bare å kjøpe billett til en av filmene til Gaspar Noé. Den franske filmskaperen ble kjent for å vekke ubehag da en lang voldtektsscene i «Irreversibel» (2002) fikk mange til å reagere, og har jevnt over ikke skydd noen tabuer.

Nå er han i filmfestivalen i Cannes med «Lux Aeterna», en kort spillefilm med Charlotte Gainsbourg i hovedrollen som handler om en spillefilm som går skeis. De ti siste minuttene av filmen blir publikum utsatt for kraftig, blinkende strobelys, samt et skjærende lydbilde som fikk mange til å holde seg for ørene. Interessant nok er det denne filmen, og dette grepet, som er blitt en av de siste og mest interessante innslagene i et av de store temaene under årets Cannes-festival: Om representasjonen av kvinner i filmbransjen.

Historien i «Lux Aeterna» handler om innspillingen av en film om hekseprosesser, der de kvinnelige skuespillerne, deriblant Charlotte Gainsbourg, bindes fast til stiliserte bål. Når lyset og lyden på settet henger seg opp, blir de fanget i det bankende lyset og den hvinende lyden uten å kunne komme seg unna. Dette stiller Noé opp mot tekster om de virkelige hekseprosessene, der kvinner ble torturert og brent, og sitater fra noen av filmhistoriens mest berømte filmskapere, der de snakker om behovet for å sette sin signatur på en film, og fristelsen til å bli en diktator på settet. Det er en voldsom parallell som både skurrer og fascinerer.

Skuespillerne selv snakker henslengt om hekseprosesser og hvordan filmene om dem ble laget, men til sist er også de fanget, tvunget inn i situasjon som ikke er dødelig, men avmektig og ukomfortabel, fordi filmfotografen brøler at de må holde til han får bildet han vil ha. Når filmkameraet rettes mot skuespillerne markerer linsa et kors på brystet deres, slik dommerne som dømmer heksene til døden gjør det mens de hever korset.

I hvilken grad Noé selv intenderte denne effekten, er uvisst. Da han selv møtte pressen etterpå, snakket han om at Dostojevskij hadde ment at et epileptisk anfall er noe av det flotteste man kan oppleve, og at det nesten-anfall derfor var noe av det fineste han kunne gi publikum. Han bedyret at han selv elsket strobelys, i sine tallrike nattklubbesøk så vel som i musikkvideoene han har laget. Men han har nok forutsett, og planlagt, at opplevelsen av å sitte og se på «Lux Aeterna» er til å bli klaustrofobisk, utmattet og kortpustet av.

Tilskueren får en lettversjon av det skuespillerne i filmen opplever: De er plassert i en ubekvem situasjon av en egenrådig filmskaper, og det er vanskelig å slippe vekk. Filmen antyder at mange av historiens mest kjente filmer har krevd liknende ofre av skuespillerne sine. Filmbransjen er, så klart, en særs kommersiell bransje, opptatt av å finne det som vil lokke publikum til kinosalen og få dem til å gå ut med en god følelse av at de fikk valuta for pengene.

Det er ikke mange som lage en film som med hensikt er så vanskelig å se på, av rent fysiske årsaker. Det er vanskelig å holde blikket festet på «Lux Aeterna» i de siste ti minuttene. Dette er en av grunnene til at den føltes som så verd å se.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.