STRIPE OM STRIPA: Et utdrag fra Guy Delisles «Jerusalem».
STRIPE OM STRIPA: Et utdrag fra Guy Delisles «Jerusalem».Vis mer

Her er Gaza-stripene

Joe Sacco og Guy Delisle har laget to vidt forskjellige tegneserieromaner om konflikten i Midtøsten.

Første helga i april gikk tegneseriefestivalen i Bastia på Korsika av stabelen.

Den intime festivalen hadde i år blant annet fokus på journalistiske tegneserier, en trend som tok av i 1993 med maltesisk-amerikanske Joe Saccos «Palestina».

Nå har også franskkanadiske Guy Delisle, allerede kjent for sine serier fra Burma og Nord-Korea, gitt ut en tegneserieroman fra Palestina. «Chroniques de Jerusalem» kom ut på fransk i fjor og mottok den prestisjetunge prisen for beste tegneserie på festivalen i Angoulême i januar.

Men tross de geografiske likhetene er Delisles over tre hundre sider lange fortelling langt fra noen rip off av Saccos klassiker.

- Jeg leste Palestina før jeg dro, forteller Delisle på sjarmerende Quebec-engelsk.

- Den er enestående, men jeg synes det jeg lager er veldig annerledes enn Saccos ting. Vi har helt forskjellig tilnærmingsmåte til landene vi befinner oss i. Jeg begynner i det personlige, det nære. Jeg tegner meg utover fra huset, biblioteket, området og bydelen, Joe er mer globalt orientert og journalistisk. I min bok er det også mye mer fokus på religion enn politikk, sier Delisle.

Delisles analyse er i god overensstemmelse med hva yngre tegneserieskaperne på festivalen sier. Julien Lacombe, som sammen med Sarah Arnal har laget en tegneserie om sine opplevelser i Afghanistan, forteller at han har latt seg inspirere stort av de begge, også fordi de har å unike uttrykk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Sacco er formidabel, han var den første, og han har en mer journalistisk og objektiv innfallsvinkel enn Delisle.

Delisle har på sin side tilført sjangeren mer humor, han ser etter ting som er morsomt og annerledes, ikke nødvendigvis hva som er mest interessant journalistisk sett.

Men hvordan kom Sacco i utgangspunktet på ideen om å lage en tegneserie ut av noe så alvorlig som Midtøsten-konflikten?

- Jeg er utdannet journalist, men etter studiene hadde jeg problemer med å finne jobber hvor jeg følte at jeg fikk utrettet noe. Dermed vendte jeg meg mot tegneserier, som jeg alltid hadde drevet med på hobbybasis, for å få utløp for kreativiteten min, forklarer Joe Sacco.

Etter en rekke utgivelser på små forlag og i fanziner bestemte han seg for å dra til Palestina, først og fremst fordi han interesserte seg for konflikten. Først da han kom dit innså han at det måtte bli en reiseskildring ut av prosjektet.

SJANGEROPPFINNER: Joe Saccos «Palestina» var et pionerarbeid innen journalistiske tegneserier. Her er han fotografert i Gaza i 2003. Foto: SCANPIX / AP Photo/Khalil Hamra
SJANGEROPPFINNER: Joe Saccos «Palestina» var et pionerarbeid innen journalistiske tegneserier. Her er han fotografert i Gaza i 2003. Foto: SCANPIX / AP Photo/Khalil Hamra Vis mer

- Selvbiografiske serier hadde jeg allerede laget, og det føltes naturlig å fortsette med det.

Men på grunn av utdannelsen min ble jeg overbevist om at dette måtte bli et journalistisk prosjekt, at jeg måtte beskrive så mange fasetter som mulig av forholdene der.

- Det hele utviklet seg veldig organisk. Da jeg dro til Bosnia noen år seinere var arbeidsmetoden og forberedelsene derimot mye mer teoretiske, fordi da visste jeg hva jeg ville lage på forhånd.

Guy Delisle hadde heller ingen stor plan om bli tegneserieskaper i starten.

- Jeg flyttet til Europa på 90-tallet som animatør, tegneserier var bare noe jeg drev med på si.

Etter hvert sendte arbeidet ham til animatørkontorer både i Kina og Nord-Korea.

- Jeg har dårlig hukommelse og det første oppholdet i Kina husket jeg lite av. Derfor bestemte jeg meg for å skrive notater, lage skisser og ta bilder da jeg dro til Kina og Shenzhen igjen.

Av dette laget han noen kortere 16-siders historier som han etter hvert innså kunne bli samlet i ei bok. Han valgte også å tegne seg selv og bekjente inn i seriene.

- Å inkludere seg selv i historien er en veldig overbevisende måte å lage en serie på, spesielt når man er på steder hvor kulturkollisjoner og språkbarrierer blir en stor del av hverdagen.

Etter «Shenzen» kom «Pyongyang», Guy Delisles store gjennombrudd. Han reiste også til Nord-Korea for å jobbe som animatør, men denne gangen var tanken på å lage bok med ham helt fra starten av.

- Det var ingen som brydde seg om Nord-Korea da jeg dro dit i 2001, og det var vanskelig å gjøre research for det fantes så lite informasjon. Derfor begynte jeg å tvile på prosjektet, at noen ville være interesserte. Men så hadde jeg «flaks» med timingen, etter 11. september, Axis of Evil og atomprogrammet eksploderte plutselig interessen.

I motsetning til Joe Sacco ser ikke Delisle på seg selv som en journalist.

SJANGERFORNYER: Kanadiske Guy Delisle er en av Joe Saccos etterfølgere som tegneseriereporter, og har tilført sjangeren mer humor. Foto: SCANPIX / AFP PHOTO/PIERRE DUFFOUR
SJANGERFORNYER: Kanadiske Guy Delisle er en av Joe Saccos etterfølgere som tegneseriereporter, og har tilført sjangeren mer humor. Foto: SCANPIX / AFP PHOTO/PIERRE DUFFOUR Vis mer

- Journalister drar til et sted med en hensikt, et oppdrag, hvis jeg ikke finner en historie et sted skriver jeg heller ikke noe. Jeg jobbet for eksempel i Vietnam, og tenkte at jeg kunne lage ei bok, men jeg fant ikke noe å skrive om. Det samme skjedde i Etiopia, som er det landet jeg har likt meg best i av de «eksotiske» stedene jeg har bodd, men da jobbet jeg så mye med Pyongyang at det ikke ble tid. Jeg tenker mer at jeg skriver postkort til familien.

Saccos bøker er på sin side mer preget av konfliktene og alvoret han bevitner. Så har han en politisk agenda eller motivasjon for å gå inn i disse krigsområdene?

- For meg er det personlige og det politiske alltid to sider av samme sak, sier Sacco kontant.

- Jeg kan ikke skille de fra hverandre. Til tross for det har jeg en ydmyk innstilling, jeg vet at jeg ikke kan gå rundt som en autoritet i disse konfliktområdene, jeg kan bare bedømme på grunnlag av det jeg får vite og det jeg får se, som en upartisk tredjepart.

Saccos uredde serier har ikke gitt ham så store problemer som man kanskje kunne tro.

- De israelske styrkene har bare vært hyggelige mot meg og invitert meg med til deres tropper for å se deres versjon. De vil veldig gjerne forklare seg selv. Det er interessant, diskusjonen er jo mye mer åpen og bred i Israel enn i USA, det er først og fremst hjemme i USA jeg har støtt på motstand.

- Hva slags motstand?

- Palestina er ikke noe populært tema i USA, og jeg får inntrykk av at de journalistene som skriver om det, eller om mitt prosjekt, ofte får mye pes i ettertid. Og så er det en del bokhandlere som ikke vil selge bøkene mine fordi de er uenige i mitt syn, hvilket de jo har full rett til.

Både Sacco og Delisle kan fortelle at de nå har lagt den tunge reisingen bak seg. Sacco kommer til sommeren ut med «Days of Destruction, Days of Revolt» der han utforsker den økte fattigdommen i USA etter børskrakket sammen med journalisten Chris Hedges.

- Det kom til et punkt hvor jeg innså at det er ting som skjer under nesa på en som er like ille som det som skjer andre steder og jeg ville engasjere meg mer i det.

Delisle har bosatt seg med familien i den franske byen Montpellier og tegner derfra. Men selv om de to nestorene i dokumentariske serier nå heller reiser til tegneseriefestivaler enn krigsområder viser utstillingen i Bastia at det ikke vil bli sjangerens undergang.

Snarere er det bare snakk om et nytt kapittel.