IT'S THE ECONOMY: Denne grafen viser utviklingen i folks forventninger til økonomien. Forklaring på tallverdien framgår i teksten under. KILDE: Opinion
IT'S THE ECONOMY: Denne grafen viser utviklingen i folks forventninger til økonomien. Forklaring på tallverdien framgår i teksten under. KILDE: OpinionVis mer

Stortingsvalget 2017:

Her er grafen som forklarer Arbeiderpartiets katastrofevalg

Det ble ikke et verdivalg, det ble et økonomivalg.

Kommentar

La det være sagt med én gang: Dette er ikke den første kommentaren som trekker fram økonomi som avgjørende for valgresultatet.

Det går heller ikke an å påstå at det ikke var andre saker som motiverte velgerne ved årets valg. Distriktsmobiliseringen har en annen forklaring, som vi blant annet er inne på i dagens lederartikkel. Sylvi Listhaug mobiliserte nok også velgere for Frp med sine utspill i valgkampen, på samme måte som andre partier helt sikkert mobiliserte noe i motsatt retning.

Dimensjonene verdidebatten fikk i sommer og i løpet av valgkampen er det likevel vanskelig å finne igjen i valgresultatet.

Men ta en kikk på denne grafen. Den viser utviklingen i det norske folks forventninger til økonomien, og er som et speilbilde av Arbeiderpartiets oppslutning på målingene. Forventningene stiger, Ap faller.

Først litt om denne målemetoden: Hver måned ringer analysebyrået Opinion et representativt utvalg av folket, og ber dem ta stilling til fire temaer:

1. Hva er din tillit til egen økonomi det kommende året?

2. Hva er din tillit til landets økonomi det kommende året?

3. Hva er din forventning om utviklingen i arbeidsledighet det kommende året?

4. Hva er sannsynligheten for at du vil spare penger det kommende året?

Resultatet av disse fire spørsmålene settes sammen til én felles indeks fra - 100 til 100. Jo lenger ned på minustallet, jo større andel er negative til utviklingen. Jo høyre opp på pluss-siden, jo flere optimister er det.

Siste måling, fra august i år, viser at optimismen nå er helt på topp. Vi har faktisk ikke vært mer positive til økonomien i løpet av de siste ti årene. Samtidig gjør altså Arbeiderpartiet sitt dårligste valg siden 2001, og sitt dårligste valg i opposisjon siden før krigen.

Går vi tilbake til desember 2015 ser bildet annerledes ut. Vi så langt mørkere på framtida, og Ap lå høyt på målingene. Pessimismen skyldtes antakelig to ting: det kraftige oljeprisfallet året før, og den politiske uroen som følge av flyktningkrisa samme høst. Arbeiderpartiet lå stabilt høyt på 34 prosent.

Men så snudde det.

DEN SISTE UTVIKLINGEN: Nærbilde fra 2014 og utover. KILDE: Opinion Vis mer

Allerede sommeren 2016 kom brekkpunktet. Da var det blitt flere positive enn negative. Vinteren 2016/2017 ble også de områdene som hadde vært hardest rammet av oljeprisfallet, Vestlandet, like positivt innstilt til framtida som resten av oss.

Fikk ikke Arbeiderpartiet med seg dette?

Jo, det gjorde de nok. Norges Bank meldte også i fjor sommer at de forventet fall i ledigheten. Det merkelige er at Ap ikke la om strategien, men fortsatte å framheve kampen mot arbeidsledighet og problemer i økonomien. Trodde de utviklingen ville snu igjen? Vel, det gjorde den ikke. Den sank litt utover høsten i fjor, og Ap hadde fortsatt gode tall i denne brekkperioden, faktisk på 36 prosent.

Siden da har vi bare blitt mer positive, mens Ap's oppslutning har falt.

Litt detaljer som viser endringen i det norske folk:

  • I begynnelsen av 2016 var det 59 prosent som trodde at økonomien ville bli dårligere det kommende året. Nå i august er det bare 19 prosent som tror den blir dårligere.
  • I begynnelsen av 2016 var det 78 prosent som trodde arbeidsledigheten ville øke det kommende året. Nå i august er det bare 20 prosent som tror den vil øke..

Den observante leser har kanskje nå stilt seg kontrollspørsmålet: vil ikke disse tallene være påvirket av medieoppslag om positiv utvikling i økonomien? Det stemmer nok til en viss grad.

Men faktisk er det mest motsatt.

Disse målingene pleier å ligge litt i forkant. De viser utviklingen i økonomien et par måneder før de vises i makroøkonomien. Folk opplever endringer i økonomien før de registreres i statistikk, som for eksempel i tall for arbeidsledighet og konsumprisindeks.

Det er kanskje ikke mulig å vinne valg mot en sittende regjering i oppgangstider? Det er i alle fall mange som har brent seg på det før, også i Norge. Som grafen viser, skjedde det samme før valget i 2009, da Stoltenberg sikret seg gjenvalg etter å ha fått økonomien på beina etter finanskrisen.

Går vi tilbake til 1993, er sammenlikningen enda mer slående.

Tidligere kringkastingssjef, og daværende nestleder i Høyre, John G. Bernander, skriver godt om det på sin blogg denne uka. Da Høyre la slagplanen foran valget det året, hadde Norge nettopp vært gjennom en bankkrise og en arbeidsledigheten på 200 000. Rentene var mange steder oppe i 15 prosent - nivåer som vi i dag bare finner hos blodtørstige forbrukslångivere. «Ny giv for Norge», ble Høyres slagord - meislet ut vinteren før valget.

Problemet var bare at den given kom av seg selv.

De første tegnene til bedring kom i løpet av våren. De var små, men tydelige nok til at Høyre hadde mulighet til å oppfatte at økonomien var i ferd med å snu. Høye på egen suksess på målingene, sto de likevel fast på strategien. Og da oppgangen kom for fullt sommeren før valget, sank Høyre som en stein.

Akkurat som Arbeiderpartiet har gjort i år. Av akkurat samme grunn.

«It's the economy, stupid», er en forslitt referanse til tidligere president Bill Clintons valgstrategi. Folk stemmer ikke etter hjertet, men lommeboka.

Det er kanskje dumt å ikke forstå denne effekten. Det er enda mer stupid å se den, og likevel ignorere den, slik Høyre gjorde i 1993 og Arbeiderpartiet gjorde i 2017.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook